Mattias Härenstam med ny separatutstilling i Akershus Kunstsenter

19.02 – 20.03.2011

Tittel: 28. Feb 1986

Olof Palme ble skutt på åpen gate i Stockholm natten den 28. februar 1986. Mordet representerer et traumatisk vendepunkt i troen på den velorganiserte og ufeilbare svenske velferdsstaten. Den nærmest freudianske ideen om staten som en god fader som holder sin trygge hand over oss, kollapset uten forvarsel.

I løpet av utstillingsperioden er det 25 år siden det tragiske, og uoppklarte, mordet skjedde. Mattias Härenstam lar seg inspirere og vi inviterer til en separatutstilling litt utenom det vanlige.

Mattias Härenstam (født i 1971 i Göteborg, Sverige) presenterer her sin tredje separatutstilling i Norge. Han har utdannelse fra Kunstakademiet i Bergen og ved Städelsschule (Frankfurt) og er i dag bosatt i Berlin.

Härenstam har etter endt utdannelse hatt en omfattende utstillingspraksis internasjonalt bl.a med deltakelse på ”Baltic Biennale of Contemporary Art”, Derzhavin Museum, St Petersburg, «NOMAD» Bruges, Belgium og ved ”Beyond existence – Do not avoid the void», Cordy House, London. Han deltok også på Høstutstillingen 2010 (Kunstnernes Hus, Oslo).

Härenstam viser to nye videoverk, lydarbeid og installasjon.

Han sier selv om utstillingen;

“Noen hendelser setter hele tilværelsen i et nytt perspektiv, knuser alt håp om en lykkelig slutt og får oss til å tvile på alt vi tar for gitt. Olof Palme ble skutt på åpen gate i Stockholm natten den 28. februar 1986. Mordet representerer et traumatisk vendepunkt i troen på den velorganiserte og ufeilbare velferdsstaten. Den nærmest freudianske ideen om staten som en god fader som holder sin trygge hand over oss, kollapset uten forvarsel. “

Kanskje prøver jeg fortsatt bare å forstå det uforståelige
Intervju med Mattias Härenstam av frilansskribent Ben Rolfsen

BR – 28. februar 1986 er datoen den svenske statsministeren Olof Palme ble skutt ned på åpen gate i Stockholm. Hvorfor har du valgt dette temaet for utstillingen?

MH – Vel, først og fremst gjorde hendelsen et uutslettelig inntrykk på meg. Jeg var 14år og sov over hos en venn når foreldrene hans vekte oss tidlig på morgenen for å se nyhetene på tv. Vi kunne ikke forstå at det virkelig var sant.

I utstillingen bruker jeg det som et utgangspunkt for å utforske øyeblikket når autoriteten eller det du tror på mislykkes eller kollapser. Mordet på Olof Palme rokket ved overbevisningen om trygghet og perfeksjon, selve fundamentet i velferdsstaten. Det var, og er fortsatt i dag, 25 år senere, totalt ubegripelig at noe sånt virkelig kunne skje i vårt lille, skjermede hjørne av verden. At mordet ikke kunne oppklares fortsetter å så tvil i et ellers så selvgodt syn på verden.

BR – «Men jeg mener, det er tross alt Sverige vi lever i», som en av operatørene på alarmsentralen sier på opptaket fra mordnatten.

MH – Ja, det er akkurat det som interesserer meg ved opptaket – den sterke følelsen av uvirkelighet: Det kan ikke være sant – det kan ikke skje her. Gradvis avdekkes sjokket gjennom stemmene til det vanligvis så profesjonelle og distanserte nødhjelpspersonalet.

BR – Det minner meg om den følelsen jeg hadde når jeg satt og så på tv og så flyene kræsje inn i Twin Towers 9/11 – jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Det var utenfor min fatteevne i det øyeblikket, og først senere gikk det sakte opp for meg at det faktisk hadde skjedd.

Videoen i det neste rommet, Lukket krets, kan leses som en utvidelse av samme tema: det gapende hullet midt i dette rolige middelklassestrøket og flekken etter Palmes blod i snøen på fortauet – de er begge som sprekker i fasaden på det antatt ufeilbarlige «Folkhemmet» (den svenske velferdsstaten)

MH – Lukket krets er inspirert av et maleri av den svenske kunstneren Peter Tillberg fra tidlig på 70-tallet, «Mitt i Sverige» (1972-73). Maleriets motiv er et lignende hull imidten av gata. Jeg forbandt det bildet med ideen om en biologisk syklus – en gigantisk kropp som repetetivt svelger, fordøyer og skiter.

BR – Vel, det er ganske indikerende og vemmelig (latter). Det har ofte slått meg at du ikke er redd for å bruke det – la oss si «det spektakulære» i arbeidene dine.

MH – Først og fremst er «det spektakulære» i verkene mine et resultat av en fascinasjon – jeg mener, at det er noe jeg ønsker å se, så da prøver jeg å lage det. Men bortsett fra det, tror jeg det fungerer som en slags forførelse, å lokke betrakteren inn i min verden. Kanskje kan disse «spektakulære effektene» bidra til å senke terskelen for å engasjere seg i verket.

BR – Det neste verket, skulpturen Kannibalistisk ensomhet, er for meg ennå mer kryptisk og åpent for tolkning. Det gir en mystisk følelse med den store roten i taket med krystall og små lamper som en bourgeouis lysekrone, men i tillegg med tuster av menneskehår spredt over den. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på scenen på slutten av von Triers «Antichrist» hvor en såret Willem Dafoe kryper inn i et skittent hull for å gjemme seg.

MH – Kannibalistisk ensomhet er et mer intuitivt verk. Men jeg tror at det på en måte bygger på Lukket krets gjennom et forhold til det «underjordiske». I videoen tar kameraet oss kontinuerlig under bakken og her må vi se opp på roten i taket, på en måte plassert under bakken.

BR – Så vi er fanget i de dødes land.

MH – (latter) Vel, egentlig tenkte jeg på skulpturen som en slags «voodoo-antenne» for å kommunisere med de døde.

BR – I det lille rommet innerst i utstillingen viser du et verk, Portrett av en mann som minner om min far. Bakfra ser vi opp på en mann som står og ser ut av et vindu. Den store, sterke faren med sine brede skuldre, angivelig bildet på det faderlige trygge og sikre, men denne mannen gråter hjelpeløst som et barn, utilnærmelig med ryggen vendt mot oss. Tittelen indikerer for meg at dette er et verk med sterke biografiske elementer.

MH – Jeg tenkte at videoen kunne være som en paralell til det første verket om drapet på Palme: sjokket er lignende, men på et mer personlig heller enn sosialt plan, som for et barn som for første gang opplever foreldrene som like hjelpeløse og bortkommen som en selv. Og ja, videoen er til en viss grad basert på minner fra barndommen: faren min led av tilbakevendende depresjoner og var da utilnærmelig, fysisk og mentalt. Han lukket seg inne i et mørkt rom og i sin, for et barn, uforståelige sorg og smerte.

BR – Mørke rom og mislykkede forsøk på forbindelse, det ubegripelige og uoppnåelige synes å være tilbakevendende elementer i din produksjon.

MH – Vel kanskje… det er sant at følelsen av at hva som helst når som helst kan kollapse, til og med i, eller særlig i – et beskyttet middelklasseliv, hvor frykt for å feile og å falle inn i en udefinert avgrunn er sterk, kan være en slags fellesnevner. Kanskje prøver jeg fortsatt bare å forstå det uforståelige.