Camilla Skibrek – «Beauty Sleep»

Camilla Skibrek
Beauty Sleep

Camilla Skibrek gikk ut av Kunstakademiet i 2012 med avgangsutstillingen Licking My Way Through Wood. I dette prosjektet ble materialitet satt opp mot tid og tilstedeværelse, og den kunstneriske handlingen ble diskutert opp mot meningsinnhold.

I hennes nye utstilling Beauty Sleep henter Skibrek inspirasjon fra 1800-tallets poeter, og gjennom fotografi, skulptur og installasjon reflekterer hun på poetisk og sobert vis omkring forgjengelighet som tilstand.

Skibrek anvender i flere arbeider marmor som utgangspunkt og metafor. Gjennom det bearbeidede og balanserte uttrykket aner vi en underliggende dualitet mellom det forknytte og tøylede på en side, satt opp mot det frie, vektløse og forførende.

Utstillingen presenterer fire skulpturer og tre fotografi.

Følgende tekst inviterer inn i prosjektet:

Hun skriver:

«Jeg tar med meg Mallarmés Selected Poetry and Prose til Los Angeles fordi jeg føler at jeg ikke er ferdig med den. Jeg går i en bokhandel og ender opp med å kjøpe Rainer Maria Rilkes Letters on Cézanne hvor ordene «fleurs humaines» dukker opp. Jeg skriver ned frasen fordi jeg liker den. Dagen etter går jeg forbi boken Les Fleurs du Mal av Charles Baudelaire og kjøper den på grunn av sammentreffet.

Alle titlene i utstillingen er hentet fra disse tre bøkene.»

I et av brevene til Rilke i boken om Cézanne skriver han om Rodin sine tegninger fra da Rodin reiste med kong Sisowath sine dansere på turne. Han skriver om armene deres som trukket i ett enkelt stykke gjennom skuldrene, gjennom den spe-massive torsoen, om fingrene som kurver inn mot hverandre som Jerikoroser. Han beskriver tegningene som blomster, «sider fra et herbarium, tørkede blomster», og hvordan Rodin selv, viser det seg, har skriblet ordene «Fleurs Humaines».

Det går en slags strømning gjennom måten utstillingen er kommet til live og satt sammen; en puls. Hver bit av informasjon er som hjerteslag, eller biter av ben stablet over en-annen, virvler i en ryggrad – trukket gjennom utstillingen som armene til Rodins dansere.

Skibreks anekdote om den gangen hun var med på en disseksjon av et menneske. Hver gang hun var der ble hun hjemsøkt av en tvangstanke: «hva om jeg faller, lander med kjeften i kjøttet og ikke klarer å la være å spise av det».

Hennes notis av at det på Rilkes gravstein står: «Rose, oh pure contradiction, delight of being no one’s sleep under so many lids.»

De bygger alle på hverandre, er som ledd i en kropp. Som i verket Joint collection. Hud, hår og alle de små hvite benene i hånden bygger en kropp, en hvilende kropp.

Hun skriver:

Den mest kjente formen for silke er «dyrket silke» fra silkeormen Bombyx Mori, som også kalles silkespinner. Ormen spiser bladene på morbærtreet og bruker dette til å produsere to fibrointråder fra hver sin spinnevorte. De to trådene blir limt sammen med serisin, som er transparent og vannløselig, med varierende grad av fargene hvit, gul og rosa. Tråden er sterk og elastisk grunnet molekylkjedenes foldebladstruktur. Larven spinner seg en kokong som består av en enkelt uavbrutt silketråd som er 4000 meter lang. Limet gjør at alt henger sammen og at kokongen blir hard. Larven blir til sommerfugl og borer seg ut etter et par uker, eller den dør når kokongen må legges i varmt vann for å vaske bort silkelimet.

Sporene av liv fra insekter; honningen, silken. Arbeidet som er lagt ned i materialene. Respekten for den tiden det har tatt for dem å formes. Behandlingen av marmoren, aldri maskinell. Som en videreutvikling av prosessen de allerede er i, som balsameringen av et legeme før reisen til etterlivet. Preparasjon, rituale, det gjøres med økonomi, nøkternhet, nesten andektighet, som om det drives en form for alkymi, foredling, byttehandel. Som om det hos kunstneren finnes en viten om de offer fremkalling av skjønnhet krever. Den alltid tilstedeværende muligheten for at den hvilende kroppen ikke puster. Som Evelyn McHale, nedfelt i biltaket, der det eneste spor av traume er en revne i strømpebuksen. En fascinasjon kanskje, for nettopp det Baudelaire kaller skjønnhetens sfinksaktige monster, like gjerne avkom fra himmel som fra helvete.

Ida Gramstad, 2013

Utstillingen er støttet av Norsk Kulturråd.

Visningsperiode: 16.08 – 22. 09 2013

 Apollo3