Om 1814-prosjektet

Dato: 10.05.2013 - 14.09.2014
1814 Revisited  – The Past is Still Present er en av de største utstillingene i forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014.
Med utgangspunkt i Grunnloven, inviterer utstillingen til refleksjon og diskusjon rundt temaer knyttet til demokrati og nasjonal identitet. Gjennom utstillinger, debatt og verk i offentlig rom vil vi løfte frem ulike diskusjoner vi mener er relevante i jubileumsåret.

Utstillingen presenterer verk av hele 26 etablerte og anerkjente kunstnere: Ayman Alazraq, Kjersti Andvig og Lars Laumann, Lene Berg, Ahmad Ghossein, Ane Hjort Guttu, Trond Hugo Haugen, Siri Hermansen, Frithjof Hoel og Rustan Andersson, Ane Mette Hol, Lise Bjørne Linnert, Hilde Maisey, Pierre Lionel Matte, Alex White Mazzarella / Artefacting, Ebba Moi, Victor Mutelekesha, Juan Andres Milanes Benito, Lars Ramberg, Merete Røstad, Morten Slettemeås, Charlotte Thiis-Evensen, Roghieh A. Torvund, Gelawesh Waledkhani, Artur Zmijewski og Sten Are Sandbeck.

Blant de 25 ulike verkene i utstillingen, er det 18 nyproduksjoner, to sosiale prosjekter, og tre prosjekter i offentlig rom.

1814 Revisited – The Past is Still Present  vises på følgende tre steder: Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, Mago A på Eidsvoll verk, og Stallgården på Eidsvoll verk. Ett verk vises også på fasaden på Oslo S. 

Utstillingsperiode: 10. mai – 14. sept. 2014.

1814 Revisited – The Past is Still Present er et initiativ fra Akershus Kunstsenter, og er en del av Stortingets offisielle program for Grunnlovsjubileet. Utstillingen er produsert av Akershus Kunstsenter, og kuratert av Rikke Komissar (daglig leder Akershus Kunstsenter).
Prosjektkoordinator er Monica Holmen.

_____________

I det følgende presenteres kurators velkomsttekst, også presentert i katalogen:

En grunnlov til besvær
av Rikke Komissar

Et kort blikk ut
Året er 2010, landet er Tunisia. En langvarig misnøye mot president Ben Ali har eskalert over flere år, og regimet ble oppfattet som både autoritært og korrupt. Den 17. desember heller den unge grønnsakshandleren Mohamed Bouaziz bensin over seg selv og tenner på, som reaksjon på at han nylig var blitt fratatt retten til å selge på markedet. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouaziz’ frustrasjon, og dette ble starten på et omfattende opprør. Den tragiske hendelsen blir i dag ansett som starten på det som kalles «den arabiske våren», og opprøret spredte seg etter hvert til Egypt, Algerie, Libya, Marokko, og i løpet av 2011 til land som Syria, Jemen og Bahrain. I 2013 kan vi følge større folkelige protester i Ukraina og Thailand, også her kreves samfunnsendring og mer demokrati.

Årsakene til den arabiske våren varierer fra land til land, avhengig av ulike historiske, religiøse og politiske forutsetninger, men en parallell er et ønske om økt demokratisering, mer ytringsfrihet og bedre levekår. Ikke alle revolusjoner har endt med målet som resultat, men de illustrerer likevel noe vesentlig: Folket besitter en enorm makt til å igangsette samfunnsendringer.

Det krevende demokratiet
Demokratiet er verken et samfunn som skal styres, eller bli styret av et samfunn. Det er selve dette ustyrlige, som ethvert styre, når alt kommer til alt, må oppdage som sitt eget fundament.[1]

Norge er mestere i å feire nasjonaldagen på en demokratisk måte. I stedet for militærparader og kanonsalutter, settes barna i sentrum, og i alle byer marsjerer barn med viftende flagg og et rungende hurrarop. Det gjør vi også i 2014, to hundre år etter at Grunnloven ble skrevet, og vi har god grunn til å feire.

I 2012 ble Norge kåret til verdens beste land å bo i. Bak undersøkelsen står britiske Legatum Institute som hadde studert 142 land. Norge kan vise til lav arbeidsledighet, solid økonomi og en fungerende velferdsstat, som er gode parametere for trivsel og trygghet.

Derimot viser en annen undersøkelse en annen realitet: Norge havnet på 49. plass i verden når det gjaldt valgdeltakelse.[2] Et velfungerende demokrati fordrer deltakelse, og lav valgdeltakelse kan være et symptom på et svekket samfunnsengasjement generelt sett.

I Aschehoug og Gyldendals Lille norske leksikon er demokrati definert som: «[…] en statsform hvor flertallets vilje øver den avgjørende innflytelse på statsstyret.» Essensen er at hvert enkelt individ skal kunne påvirke de valgene som tas. Ved lav valgdeltakelse står representasjonen i fare for å komme i utakt med det virkelige bildet. Vi står også i fare for å utvikle et ekspertstyre, der en liten gruppe mennesker får stor makt over samfunnsutviklingen.

I dag er kun 5% av befolkningen medlem av et politisk parti. Valgdeltakelsen til både stortingsvalg og lokalvalg har sunket med rundt 20% fra midten av 60-tallet og frem til i dag, og i lokalvalget 2011 deltok så få som 64,5% av befolkningen.[3]

Spørsmålet vi derfor bør stille er om vi har blitt så bedøvet av vår egen velferd at vi ikke forstår plikten som følger retten til å ytre seg fritt? Eller har politikken blitt så kompleks at den distanserer seg fra folket? Kan det tenkes partiene skiller seg så lite fra hverandre, at velgerne ikke klarer å orientere seg? Kanskje har de store ideologiske skillene forsvunnet?

Vi kan spekulere i hva som skyldes den lave valgdeltakelsen: Hvorvidt det dreier seg om mangel på de store kampsakene, politikerforakt eller en tro på at samfunnet klarer seg uten vår stemme, men vi bør ha ett mål for øye: å få opp valgdeltakelsen.

Den amerikanske filosofen John Dewey påpekte i boken The Public and Its Problems (1927) at det er selve kompleksiteten ved et samfunn som er forutsetningen for demokratisk politikk, og at ingen samfunn trenger demokratiet mer enn komplekse samfunn. Dewey etterlyste en teknologi som kunne forbedre den kommunikative situasjonen, og derved forbedre folkets mulighet for å hevde sine politiske interesser.

I dag har internett og sosiale medier nettopp den funksjonen som Dewey i sin tid etterlyste, og mange av de politiske og samfunnsrelaterte debattene utspiller seg i meningsutveksling mellom personer som aldri ser hverandre. Likevel er ikke teknologiske nyvinninger nok til å drive demokratiet fremover i et overordnet perspektiv. Det er et engasjement for hverdagsdemokratiet vi må hente frem, et engasjement som må holdes jevnt oppe ved å bry seg om det samfunnet vi lever i.

Det store spørsmålet blir derfor hvordan vi kan stimulere til engasjement i både lokal og nasjonal politikk, og dermed sikre en politisk sosialisering der de unge deltar i samfunnsdebatten.

Et av svarene kan være økt fokus på demokratiets betydning i media, og kampanjen Min Stemme igangsatt av NRK i samarbeid med 19 aviser i forkant av stortingsvalget i 2013 viser at det nytter. Valgdeltakelsen blant de yngste gikk opp med hele ti prosentpoeng sammenliknet med 2009, og fjorårets deltakelse er den høyeste på hele 24 år.[4]

Forskere forklarer den positive økningen med to forhold: de tragiske hendelsene 22. juli, der våre demokratiske verdier ble angrepet, og medienes stemmekampanjer rettet mot de unge. Hvilke faktorer som medvirket sterkest er vanskelig å si noe om, men økt fokus på at hver unike stemme teller har utvilsomt bidratt positivt.

Et ønske om å stimulere til samfunnsengasjement finner vi også igjen i to av utstillingens prosjekter, henholdsvis hos kunstnerne Alex White-Mazzarella og Hilde Maisey.

Amerikanske Alex White-Mazzarella vil med sin kunstnergruppe Artefacting innta Lillestrøm i utstillingsperioden, med mål om å opprette dialog med byens innbyggere. Mazzarella ønsker å invitere til refleksjon rundt spørsmål knyttet til våre verdier, vårt levesett og stiller spørsmål om hvilke forventninger vi har til demokratiet.

Bevissthet omkring deltakelse og politisk påvirkning er kjernen i Hilde Maiseys prosjekt, og i publikasjonen Håndbok for politisk innflytelse presenteres ulike strategier for nettopp å påvirke beslutningstakerne. Maisey vil også holde workshop i utstillingsperioden der deltakerne selv kan lære hvordan de kan løfte frem enkeltsaker de brenner for.

Skolen som arena for demokratikunnskap
Tross dystre tall i foregående år, kan det se ut som vi er på rett vei til å styrke det norske demokratiet. I grunnlovsåret lanseres valgfaget «Demokratikunnskap» flere steder i landet, og det er lov å håpe at staten omgjør valgfaget til et obligatorisk fag. En utvidelse av demokratikunnskap til også å omfatte temaer som ytringsfrihet og ytringsansvar ville styrket nasjonen for fremtiden, noe som er avgjørende for å opprettholde og bygge videre et levende demokrati for fremtiden.

Et fritt ordskifte og toleranse for ulike meninger er fortsatt en utfordring i store deler av verden, inkludert Norge. Forfatteren og forkjemperen for demokratisk sosialisme, George Orwell, har uttalt at frihet betyr retten til å si det andre ikke vil høre. Det høres enkelt ut, men til tross for at ytringsfrihet er nedfelt i Grunnlovens §100, ser vi stadig eksempler på at dette ikke er realiteten i Norge i dag.

Truet ytringsfrihet
Den unge lederen av Ungdom mot rasisme, Florence Aryanik, ble drapstruet da hun skulle tale under 75-årsmarkeringen av Krystallnatten i Oslo i 2013, og talen ble aldri holdt.

Forfatter Amal Aden må leve med voldsalarm, og mottar daglig drapstrusler for sine frittalende uttalelser. Også den nå avdøde pakistanske politikeren Rubina Rana mottok drapstrusler da hun som første ikke-vestlige innvandrer ledet 17. mai-komiteen i 1999. Rana gjennomførte grunnlovsfeiringen ikledd en festdrakt inspirert av den nasjonale bunaden, noe som i seg selv skapte en opphisset debatt rundt hvem som har rett til å kalle seg norsk og innta en norsk identitet, og hvorvidt innvandrere kan ha både en flerkulturell og en norsk identitet.

De nevnte eksemplene bærer preg av rasistiske aspekter, men vi finner også utallige eksempler på at politikere og frittalende kontroversielle etnisk norske personer blir truet for å uttale seg offentlig. Det er altså et bredt og sammensatt problem, og ytringsfrihet kan se ut som vår tids viktigste utfordring.

Den polske kunstneren Artur Zmijewski illustrerer i utstillingen ytringsfrihetens skjøre vesen. I videoinstallasjonen Democracies har Zmijewski observert utallige demonstrasjoner, der avstanden mellom kontrollert beherskelse og voldsutbrudd viser seg kort. Balansegangen mellom demokrati og anarki kan være hårfin, noe også den franske filosofen Jacques Rancière påpekte, da han hevdet at en supermakt er en stat som makter å mestre den demokratiske uorden.

Også andre kunstnere i utstillingen behandler ytringsfrihet som tema. Gelawesh Waledkhani tar utgangspunkt i den kurdiske menneskerettighetsaktivisten Farzad Kamangar som ble henrettet i 2010, mens Merete Røstad visualiserer og diskuterer begrepet ytringsfrihet gjennom collager og tekst. Begge illustrerer at ytringsfrihet ikke er en selvfølge, og minner oss på at ulike levemåter og utfoldelser også handler om ytringsfrihet og demokrati. Dette perspektivet trekker også Charlotte Thiis-Evensen inn i sitt videoverk Badekaret, der medmenneskelighet, omtanke og likeverd står sentralt. Stemningen i verket kan minne om en drømmeaktig utopi, et stykke unna realiteten i dagens Norge.

Hvem er Norge for?
Grunnlovens første versjon inneholdt den såkalte «Jødeparagrafen», og frem til 1851 var jødene som folk nektet adgang til Norge. Etter hele tre runder i Stortinget og med stort press fra blant andre Henrik Wergeland, ble paragrafen endret. I dag, 200 år etter, høres dette absurd ut, men det føres fortsatt en aktiv diskusjon omkring hvem Norge som land skal være for, og innvandringsspørsmålet står sentralt også i dagens politikk, noe kunstneren Ayman Alazraq visualiserer i verket Utreisefrist.

Pierre Lionel Matte inntar et annet perspektiv i sin installasjon J´ai un passeport donc je suis / I have a passport therefore I am. Verket presenterer en rekke rekonstruerte norske pass, og åpner man de små passbøkene kan en lese hans tanker om identitet satt opp mot fremmedfrykt. Her trekkes romfolket frem som gruppe, og Matte løfter frem både vår egen og Statens behandling av folket ingen vil ha, samtidig som han peker på faren ved å generalisere en gruppe eller folk på vegen av erfaringer med enkeltindivider.

Et annet prosjekt som belyser diskusjoner omkring inndeling av folkegrupper er Crania Norvegica av Frithjof Hoel og Rustan Andersson. Den arkivliknende installasjonen gir et innblikk i 1800-tallets forskning innen eugenikk og fysisk antropologi. Hoel og Anderssons prosjekt illustrerer blant annet at den norske grunnloven til tross for sitt i utgangspunkt i liberale ideer, også har røtter i rasetenkningen.

Aktualisert historie
Et mål med utstillingen er å kommentere historien uten å bli historiserende. Gjennom ulike prosjekter presenteres innblikk i historiske hendelser vi kanskje kjenner til, men som av ulike grunner er utelatt fra vårt kollektive minne i historiefortellingen om Norge.

Lars Ramberg personifiserer en viktig sort flekk i nyere norsk historie. «Tyskertøsene» var de kvinnene som valgte å innlede et forhold med en tysk soldat under 2. verdenskrig. Etter krigen kom hevnlysten og kvinnene ble ofre for hets og skamklipping. Under dekke av å skulle beskytte kvinnene ble over 10 000 kvinner internert i ulike leire, men interneringen ble like mye sett på som en kollektiv straff av kvinnene de mente hadde en promiskuøs adferd.

Mange av kvinnene hadde kun snakket med tyske soldater, men ble sidestilt med dem som innledet seriøse forhold. En mer alvorlig side av saken er utvisning fra Norge, der enkelte kvinner ble stilt det vanskelige ultimatumet: bli i Norge og dermed gi avkall på sin tyske kjæreste, eller flytte til Tyskland med det norske passet som «innbytte». Å nektes sitt eget statsborgerskap kan betraktes som en form for livstidsstraff, og det måtte en rask og ulovlig grunnlovsendring til for i det hele tatt å kunne gjennomføre utvisningen.[5] Hendelsene har i ettertid blitt dysset ned, og har forblitt en taus del av den norske etterkrigshistorie.

Et annet historisk tema som løftes frem i utstillingen er behandlingen av kommunistene under den kalde krigen i Norge. Her til lands var den kalde krigen først og fremst en politisk-ideologisk kamp mot kommunistene. Mistenkeliggjøring og vrengebilder ble tatt i bruk, og i ettertid har det kommet frem informasjon om omfattende statlig overvåkning av venstreradikale.[6]

I videoinstallasjonen Kald klump ønsker Lene Berg å finne ut hva som egentlig skjedde i Norge etter den kalde krigen, og gjennom research, samtaler og intervju med ulike personer nøstes både partihistorie, maktkamp og ikke minst vår egen overvåkningshistorie opp.

Overvåkning som fenomen er et betent tema også i dag, noe internasjonale varslere som Julian Assange (Wikileaks) og Edvard Snowden (NSA) illustrerer. En demokratisk rettsstat bør bygge på tillit til innbyggerne, men med det kommende Datalagringsdirektivets inntreden i det norske samfunnet, kan det virke som vi nå etablerer overvåkning som en del av normaltilstanden.[7] Spørsmålet er om vi lever tryggere av den grunn?

Forveksler vi frihet med trygghet, har vi etter min mening misforstått demokratiets vesentlige side, og oversett individets grunnleggende rettigheter. Retten til personlig autonomi kan rett og slett være i fare om Grunnloven beveger seg fra å beskytte individet, til å verne samfunnet.

Det er også grunn til å reagere når det er tillatt å straffe forberedelser til en straffbar handling, og ikke selve handlingen i seg selv. Å la en person ha retten til å ombestemme seg, bør være en viktig del av en moralsk utvikling, fremfor å være en del av det offentlige rettsapparatet.

En utstilling med agenda
Som kurator for utstillingen ligger mitt eget samfunnsengasjement til grunn for arbeidet med utstillingen. Målet har vært å skape et alternativt refleksjonsrom, der vi supplerer mediene og historiefortellerne i grunnlovsåret.

Et grunnlovsjubileum gir anledning til å fordype seg i forholdet mellom fortid og samtid. Vi kan se etter hendelser fra begynnelsen av 1800-tallet som fremdeles preger våre liv, og vi kan lese historien på nytt. Kan det tenkes at andre versjoner eller vinklinger bør frem?

Vi bør også granske grunnloven, og se om den beskytter godt nok mot de reelle utfordringene vi står overfor. Flere av verkene i utstillingen kan tyde på at grunnloven bærer med seg en falsk trygghet, og at den ikke beskytter som intendert.

Utstillingen kan betraktes som en liten mønstring, og brer seg utover hele tre visningssteder[8].

De ulike visningsstedene er ikke inndelt etter tematiske klynger, men mer etter stemning, energi eller at verkene fremskaper en dialog med hverandre der de er plassert.

Gjennom 25 verk løftes ulike perspektiver frem, og hele 17 av prosjektene i utstillingen er nye produksjoner. Ønsket er at hvert verk og hvert kunstneriske prosjekt skal leses som selvstendige bidrag.

I denne introduksjonsteksten har jeg trukket frem kun et fåtall av verkene i utstillingen, men i kunstnerpresentasjonene kan en lese om alle de 25 ulike prosjektene. Katalogen inneholder også en egen essaydel under redaksjonell ledelse av Kjetil Røed. Her presenteres tekster av Kjetil Røed, Arve Kleiva, Vanessa Place og Espen Stueland, som supplerer utstillingens øvrige verk og essaydelen byr således på refleksjoner omkring kunst og lov, samfunn og grunnlov.

Epilog
Grunnloven har bidratt til å forme både vår historie og vårt samfunn slik det er i dag. Det var på Eidsvoll det startet, og the past is still present. Hvordan vi skal utvikle oss videre må være en felles diskusjon, bygget på de demokratiske premissene som finnes.

Avslutningsvis vil vi takke alle kunstnerne som har deltatt med engasjement og pågangsmot for å realisere sine verk og prosjekter til 1814 Revisited – The Past is Still Present! Vi vil også takke våre økonomiske bidragsytere som muliggjorde at utstillingen ble en realitet. Uten dere, ingen utstilling!

God grunnlovsfeiring ønskes av Akershus Kunstsenter!

 

Fotnoter:


[1] Jacques Rancière, Hadet til demokratiet, Møller 2013, dansk utgave.

[2] Statistisk sentralbyrå tok i 2002 for seg valgdeltakelsen i verdens demokratier, noe som plasserte Norge på 49. plass.

[3] Stortingsvalget i 2013 endte med en total valgdeltakelse på 78%, som faktisk er to prosent høyere enn sist stortingsvalg.

[4] Blant førstegangsvelgerne (18–21 år) gikk deltakelsen opp fra 56,2% i 2009, til 66,5% i 2013. Kilde: «Kraftig hopp i valgdeltakelsen hos de yngste», VG nett, 18.12.2013.

[5] Så lenge kvinnene var norske statsborgere kunne ikke staten vise dem ut av landet, men Gerhardsen-regjeringen fremmet en lovendring. I følge Grunnlovens § 97 skal ingen lov ha tilbakevirkende kraft, men myndighetene overså denne viktige bestemmelsen, under begrunnelsen at en okkupasjon var så alvorlig at den alminnelige rettsfølelsen krevde et utvisningstiltak av kvinnene. (Praksisen gjaldt kun kvinner; menn med tysk kjæreste fikk ingen rettsfølger).

[6] I Lund-kommisjonens rapport fra 1996 får man bekreftet omfattende overvåkning. Det ble også drøftet i de åpne høringene i Stortinget i 1996/97.

[7] Datalagringsdirektivet er et EU-direktiv som pålegger tele- og internett-tilbydere å lagre trafikkdata, lokaliseringsdata og abonnementsdata i forbindelse med telefoni, mobiltelefoni, bredbånd , e-post og internett-aksess. De lagrede dataene omfatter opplysninger om hvem som kommuniserte med hvem, når kommunikasjonen fant sted, hvor de kommuniserende befant seg og hvilken kommunikasjonsform som ble benyttet. Direktivets formål er å «sikre, at der er adgang til disse data i forbindelse med efterforskning, afsløring og retsforfølgning af grov kriminalitet», jf. artikkel 1 (Store Norske Leksikon). Direktivet fastsetter at dataene skal lagres i minst seks måneder og maksimalt to år.

[8] Visningsstedene er Akershus Kunstsenter i Lillestrøm, og på Eidsvoll Verk fyller vi fabrikkhallen Mago A og Stallgården.