Transcultural Flux

Transcultural Flux ble først vist i Bergen, som en større utstilling fordelt på visningsstedene Bergen Kjøtt og Galleri 3,14, kuratert av Malin Barth og produsert av Transnational Arts Production (TrAP) og Stiftelsen 3,14. Utstillingen presenterte da åtte ulike verk og prosjekter av kunstnerne Nevin Aladag, Fayçal Baghriche, Adriana Bustos, Danica Dakić, Ines Doujak & John Barker, Agnieszka Kurant, Walid Raad og Ala Younis.

Utstillingen i Akershus Kunstsenter består av et utvalg verker av den opprinnelige utstillingen, satt sammen av direktør ved Akershus Kunstsenter Rikke Komissar. I Lillestrøm presenteres Nevin Aladag, Adriana Bustos, Danica Dakić og Ala Younis.

Begrepet «transkulturelt» ble først definert av den cubanske sosialantropologen Ferdinand Ortiz på slutten av 1940-tallet, som en beskrivelse av kulturer som går i hverandre og blander seg, med de konsekvenser det kan føre med seg. Grunnleggende for det transkulturelle er at grenser brytes ned og overskrides. I alle tilfelle dreier det seg om menneskelig samhandling på tvers av grenser, der idéer, verdier og livsstiler påvirker hverandre og utfordres.

Mer enn noe annet kan dagens samfunn sies å være i en tilstand av «flux», der våre nasjonale og kulturelle grenser utfordres. I en tid der folkevandringen til Europa har preget den politiske debatten, reflekterer kunstnerne i utstillingen rundt migrasjon, identitet og makt.

Ser vi til begrepet makt, kan dette være en inngang til verkene i Akershus Kunstsenter, som alle belyser ulike maktforhold.

Ala Younis’ verk Tin Soldiers slår an tonen i utstillingen på Akershus Kunstsenter. På et bord som strekker seg gjennom hele det første rommet, står utallige små lekesoldater stramt på rad og rekke. Hver figur er håndmalt, og hver uniform bærer alle detaljer fra de reelle uniformene. I skala 1:1000 representerer verket styrkeforholdet mellom ni lands hærer som alle var involverte i militære handlinger i Midtøsten i 2010, en kritisk tid da den arabiske våren nettopp hadde startet. Representert i verket er hærene til Egypt, Iran, Irak, Israel, Jordan, Libanon, Palestina, Syria og Tyrkia. Hver soldat representerer 200 soldater i den reelle arméen. Installasjonen ble opprinnelig laget til en utstilling i Beirut, og ble siden vist på biennalen i Istanbul i 2011.

Lekesoldater har en lang historie, og det var tradisjon at kongelige sønner fikk egne sett med hærer, som en måte å forberede prinsene på fremtidig styre. Vi kjenner også igjen tinnsoldatene fra vår egen barndom, men kanskje de ikke oppleves like uskyldige i dag som den gang?

Ala Younis
Ala Younis

I argentinske Adriana Bustos’ verk The Anthropology of the Mule presenteres vi for fotografier og store collager på lerret, der vi får innblikk i den globale svarte økonomien, narkotikahandel, og de maktforholdene som denne økonomien representerer.

Fotografiene framstiller anonymiserte kvinner, der de sidestilles med malerier av muldyr – gjerne plassert i de samme omgivelsene som kvinnene. Sammenkoblingen kan ved første øyekast virke søkt, men arbeidene spiller på hvordan betegnelsen «muldyr» brukes om fattige mennesker som utnyttes som smuglere, der stoffet blir gjemt i kroppens hulrom.

Personene som er avbildet i Bustos’ arbeider er kvinner som Bustos har møtt og snakket med. Med desperat behov for penger til operasjoner, eller med drømmen om egen frisørsalong og en bedre framtid i sikte, har de fungert som menneskelige muldyr fra Tacna via Cordoba og Buenos Aires til Europa – i håp om å tjene nok penger til å realisere sine drømmer og behov – men sitter nå fengslet for smugling. Med collage som sin primære teknikk, gjenspeiler Bustos både kvinnenes historier i bildene, samtidig som hun også trekker paralleller til hvordan dyr ble brukt i frakt av edelstener og metaller fra Peru til Argentina under kolonialismen.

 

Adriana Bustos
Adriana Bustos

Også videoverket El Dorado tar for seg drømmen om et annet liv. Foruten å være en forlokkende «the new world» for kolonimaktene og conquistadorene, var Sør-Amerika også opphav til en mer mytisk fortelling om El Dorado. Dette mytiske stedet med angivelig uendelige mengder rikdom er utgangspunkt for videoarbeidet til Danica Dakić. Europeiske oppdagelsesreisende jaktet desperat på El Dorado, en jakt som ledet dem inn i ugjestmilde regnskoger og opp mektige fjell, men den myteomspunnede byen ble aldri funnet.

El Dorado ble kommisjonert og utviklet til Documenta 12 som finner sted i Kassel, Tyskland, og Dakićs film utspiller seg i tapetmuseet i nettopp Kassel. I filmen møter vi unge enslige flyktninger som spiller rollen som seg selv, der de løper, poserer, synger og danser foran panoramiske tapeter fra 1800-tallet. Deres flukt iscenesettes, og fantasi og virkelighet sammenblandes til et kontrastfylt tablå.

Verket åpner for refleksjoner knyttet til El Dorado – håpet og troen på en bedre tilværelse og en lysere framtid et annet sted i verden.

 

Danica Dakic
Danica Dakic

I arbeidene til Nevin Aladag er det bokstavelig talt Vestens og Østens tradisjoner og kulturer som møtes. I vevde tekstiler med referanser til orientalske persiske tepper flettes tradisjonelle mønstre sammen med opptegninger av basketballbaner. Er det mulig å føye sammen disse to tilsynelatende vidt forskjellige uttrykkene for kultur? Begge tilhører hverdagen, og begge representerer deler av våre liv.

Teppene kan fungere som en metafor for maktforhold og mønstre på maktforhold, samtidig som de også kan betraktes som et bilde på konvensjoner som styrer de ulike samfunnene i vår tilsynelatende globaliserte verden, der lokale tradisjoner likevel gjør seg gjeldende. I så måte fortoner teppene seg som myke konfrontasjoner av mening og makt.

 

Nevin Aladag
Nevin Aladag

 

Seminar:
Med utgangspunkt i utstillingen arrangeres det et seminar på Litteraturhuset, med «new internationalism» som tema, der blant annet spørsmål om hvorvidt det internasjonale kunstfeltet i dag er så demokratisk som vi liker å tro, eller om vi finner ulike maktstrukturer som også rår her.

For mer informasjon:
http://www.trap.no/prosjekt/what-new-internationalism
https://www.facebook.com/events/1610705172588344/

Utstillingen og seminaret er et samarbeid med Transnational Arts Productions (TrAP).

Om kunstnerne:
Ala Younis (f. 1974, Kuwait) baserer sin praksis på funnet materiale, men også på å skape materiale når det ikke kan finnes eller ikke eksisterer. Hennes tilnærming er utforskende, og hun bygger ofte samlinger av objekter, bilder og informasjon og fortellinger, og på den måten re-tolker hun kollektive erfaringer. Ala Younis har vært vist en rekke steder, deriblant 9th Gwangju Biennial (2012); The Ungovernables, New Museum Triennial, New York (2012); 12th Istanbul Biennial (2011); Home Works ‘5, Beirut (2010); The Jerusalem Show, Jerusalem (2009), ogPhotoCairo 4, Contemporary Image Collective, Cairo (2008). I 2012 ble hun i ArtReview utpekt som en av kunstverdenens ”future greats 2012”. Ala Younis bor og arbeider i Amman, Jordan.

Adriana Bustos (f. 1965, Bahia Blanca, Argentina) er en multidisiplinær kunstner som jobber med fotografi, tegning, maleri, installasjon og performance. Bustos’ arbeider preges av en utforskende og på grensen til dokumentarisk karakter, og tar for seg temaer som kolonialisme, narkosmugling, og sosiale kriser er gjengangere i hennes verk. Bustos har vært vist en rekke steder, deriblant ved NC Arte, Bogota; Kimura Gallery, Anchorage; Istanbulbiennalen. Adriana Bustos bor og arbeider i Buenos Aires. 

Danica Dakić (f. 1962, Sarajevo, Bosnia, 1962) skaper videoverk og fotografier som utforsker fordrivelse, rollespill og frememdgjøring. Dakić’s ofte komplekse problematiserer formingen av identitet, spesielt blant marginaliserte populasjoner, noen ganger i eksil, i et forsøk på å synliggjøre en mer poetisk dimensjon ved den menneskelige tilstedeværelsen. Dakić er tidligere elev av Nam June Paik, og bosatt i Düsseldorf og Sarajevo. Danica Dakić har tidligere vært vist ved blant annet Museum of Contemporary Art, Zagreb; Generali Foundation, Wien; Wilhelm-Hack-Museum, Ludwigshafen; Kunsthalle Düsseldorf, Düsseldorf; Kunsthaus Langenthal, Langenthal; Museum of Modern Art Ljubljana, Ljubljana; Kulturzentrum Sinsteden, Sinsteden; National Gallery of Bosnia-Herzegovina, Sarajevo; Kunstverein Ulm, Ulm; og Obala Art Centar, Sarajevo. Hun har også deltatt i en rekke gruppeutstillinger, inkludert documenta 12, Kassel; Istanbulbiennalen i 2003 og 2009; Valenciabiennalen; Sydneybiennalen; Liverpoolbiennalen.

Nevin Aladag (f. 1972, Van, Turkia) jobber hovedsakelig med installasjoner, video og performance. I sine verk utforsker Aladag de sosiale og politiske grensene i urbane rom og kulturer. Aladag flyttet fra Tyrkia til Stuttgart som barn, noe som gjorde henne ekstra oppmerksom på den pluralismen av erfaringer som dikterer og former rom og identiteter. Aladags arbeider har vært vist verden over, blant annet ved Kunsthalle Basel (2014–15); Art Space Pythagorion, Samos (2014); Istanbul Modern (2014); Sharjah Biennale (2013); Pinakothek der Moderne, Munich (2012); Museum of Contemporary Art Tokyo (MOT) (2011); Haus der Kunst Munich (2011), The Hayward Gallery, London (2010); XIV Biennale Internazionale di Scultura, Carrara, (2010); Riso Museum, Catania og Palermo (2010); TBA 21, Vienna (2010); Biennale Cuvée, Linz (2009) og (2010); 11th Istanbul Biennial (2009); The Al-Mamal Foundation, Jerusalem (2009); OPEN ev+a, Limerick (2009), og 8th Taipei Biennial, Taiwan (2008). Aladag bor og arbeider i Berlin.