Sandra Norrbin / Snorre Ytterstad 05.04–12.05

Denne perioden presenterer Akershus Kunstsenter to separatutstillinger: Sandra Norrbin i første etasje, og Snorre Ytterstad i andre etasje. Til tross for at det er snakk om to ulike utstillinger, så kan noen fellestrekk spores mellom kunstnerne. Både Norrbin og Ytterstad jobber med stedsrelaterte installasjoner, og begge uttrykker seg i et abstrahert, dempet og konseptuelt uttrykk. Begge kunstnerne anvender også hverdagslige objekter i nye sammenstillinger, og det er med et lekent blikk de har markert seg på kunstfeltet.

Sandra Norrbin (f. 1976) jobber ofte med monumentale stedsspesifikke installasjoner, der romlige volumer bygges opp av ulike materialer, ofte funnede gjenstander. I 2016 viste hun for eksempel et stort furutre opp ned utenfor Oslo Sentralstasjon, og i 2009 fylte hun Galleri F 15 med sagflis.

Til utstillingen i Akershus Kunstsenter har Norrbin hentet ut ribbevegger fra gamle gymsaler til videre bearbeiding, i kombinasjon med store matter i skumplast. Norrbin har i lengre tid vært opptatt av materialer som på ulike måter har blitt sammenpresset, stablet eller lagret oppå hverandre – en interesse som i møte med gymsalene har tatt en ny vending der møte mellom harde, kantede elementer og myke føyelige materialer danner hovedfortellingen.

Sandra Norrbin, Slottet, detalj. Foto: Monica Holmen

En viktig referanse for Norrbin er Franz Kafkas roman Slottet. Romanen er en tvetydig fortelling om landmåleren K som har blitt tilkalt til slottet, men som aldri når frem dit for å fullføre det oppdraget han mener han har fått. Historien kan oppleves absurd, men likevel realistisk i alle sine presise detaljer. Hovedpersonen er tilsynelatende låst i en situasjon, og han kjemper for å finne sin vei ut av uføret. Overordnet sett kan et slott symbolisere en opphøyet makt, og sett i forhold til en gymsal kan man også mene at det finnes en maktfordeling som utspiller seg i gymsalen, både elevene imellom, og mellom lærer og elev. Selv om dette ikke er noe hovedpoeng for Norrbin, kan det være en mulig inngang til hennes installasjon.

Slottet er også tittelen på Norrbins utstilling, og med bearbeidede ribbevegger og buede matter som danner store, abstrakte installasjoner brer den seg utover i første etasje. Materialene, særlig mattene, kan gi kroppslige assosiasjoner og erfaringer, mens ribber kan holde noe oppe, eller de danner et system eller en struktur. Med matter som er presset og flettet inn i ribbene, kan man få inntrykk av at de enten tvinges eller forsøker å tilpasse seg den gitte strukturen som ribbeveggene definerer.

På den måten oppstår en mulig parallell mellom installasjonen til Norrbin og referansen til Kafkas roman Slottet, som samlet sett kan danne et bilde på alle samfunnets rigide systemer som man som menneske prøver å navigere seg gjennom. Lik mattene som er låst i ribbene, kan man som menneske kjenne seg låst i en situasjon, offer for en større makt enn en selv, eller kanskje man ikke helt finner sin plass i et rigid system, når grensen mellom orden og kaos fremstår som vag og utydelig.

Snorre Ytterstads (f. 1969) arbeider beskrives ofte som en utforskning av verdisystemer i og utenfor kunstrommet, der en leken og formal problematisering av skulptur og objekt kan inneholde humor så vel som dypt alvor. Et kjennetegn ved utstillingene til Ytterstad er at de ofte består av til dels ganske minimale intervensjoner i de ulike visningsrommene: Et kronestykke kilt fast i veggen, en åpen luke i taket, eller tynne stålvaiere trukket på tvers av rommet. Utgangspunktet er ofte «readymades» der konkrete funksjoner ved objekter utforskes, modifiseres eller transformeresYtterstads arbeider har ofte noe absurd ved seg, der en konkret prosess settes i gang og skaper en tvetydig situasjon.

Siden 2016 har Ytterstad utforsket muligheten til å inkorporere kunstig intelligens (såkalt A.I.) i sine arbeider. Via et kunstprosjekt han gjorde for KORO og et påfølgende opphold ved Høgskulen på Vestlandet, har han «trent» en maskin-lærings-modell som er inspirert av og basert på buekorps- og militærtromming (såkalt «military cadence» – rytmisk slag eller takt brukt ved marsj). De mange undersøkelsene han har gjort danner utgangspunkt for objekt- og lydarbeidet Maskin, som er sentralt i utstillingen Natt.

Formmessig har Maskin en referanse til Per Kroghs kjente maleri Granaten fra 1916. Bestående av en klynge trommer som tilsynelatende spiller av seg selv til ulike tidspunkter, oppstår en tvetydig og nesten illevarslende situasjon. Når spiller trommene igjen, hvorfor spiller de? I det neste rommet befinner Bird in Space – Target Sculpture seg, og med rester av istykkerskutte leirduer spredd utover gulvet, oppstår igjen en uklar situasjon, som ytterligere understrekes av installasjonen Objektenes iboende komikk – versjon Der arme Poet i det innerste rommet som består av paraplyer.

Snorre Ytterstad, Natt. Foto: Ingvild

Ser man disse tre installasjonene under ett, oppstår en situasjon i salene som potensielt kan leses på ulike måter, der et mulig aspekt er hint om samtidens militære opprustning og krigføring.

Ser vi til utstillingstittelen Natt, peker den mot flere innfallsvinkler. Helt konkret viser tittelen til en serie fotografier av kunstneren sovende på sofaen, snapshots tatt av Ytterstads samboer Ingvild Holm, som aldri var tenkt inn i en kunstnerisk sammenheng. For Ytterstad ga imidlertid bildene assosiasjoner til kunstneren Mladen Stilinovics verk Artist at Work (1978), en serie svart/hvitt fotografier som viser kunstneren i varierende stadier av søvn. Serien er en demonstrasjon av Kasimir Malevitsj tekst Latskap – menneskehetens virkelige sannhet (1921), der Malevitsj kritiserer kapitalismen fordi den muliggjør det å være lat bare for et lite antall kapitalister, samtidig som han også kritiserer sosialismen fordi bevegelsen vektla arbeid heller enn latskap.

Fotografiene kan også ses som en parafrase over Ytterstads verk Schlafen gegen recht (2001), og understreker på den måten en lek med hva bildene er: en «offentliggjøring av det private», som i Ytterstads univers kan snus på hodet til «privatisering av det offentlige». I motsetning til Stilinovics iscenesatte fotoserie av den innadvendte og sovende kunstneren, viser Ytterstads serie rå, private snapshots av en kollapset kunstner på sofaen, omgitt av nettbrett, mobiltelefon eller datamaskin. Sett i lys av trommene kan man stille spørsmål om dette betraktes som et frampek på at maskiner nå kan lage musikken, lyden og kunsten, og at kunstneren nå kan hvile? Hva er kunst? Og hvilken nytte og trussel utgjør teknologien for enkeltmennesket og samfunnet som helhet?

Snorre Ytterstad, Maskin, 2019. Foto: Akershus Kunstsenter

***

Sandra Norrbin har mottatt prosjektstøtte fra Billedkunstnernes vederlagsfond, og prosjektstøtte visuell kunst fra Norsk kulturråd. Takk også til SkumTech AS og Jøndal & Hoff AS Snekkerverksted.

Snorre Ytterstad har mottatt regionale prosjektmidler for visuell kunst. Takk også til K-H Service AS og Berner AS

***

Utstillingene er kuratert av Tor Arne Samuelsen.
Utstillingsperiode: 5. april – 12. mai.