Velkommen til åpning av ny utstilling fredag 15.11 kl. 19–22!

HØVDINGENS KJÆRE SQAW FÅR LITT PIZZA I MEXICO BY
—THE QUICK BROWN FOX JUMPS OVER THE LAZY DOG

Lawrence Abu Hamdan, Andrea Bakketun, Sara Korshøj Christensen, Nils Norman, Slavs and Tatars, Allyce Wood

Scroll down for English. 

I løpet av 2019 har Akershus Kunstsenter presentert utstillinger som alle sorterer under temaet «strukturer». Intensjonen har vært å reflektere rundt mekanismer som påvirker valg, verdier og tendenser i samfunnet, samt se nærmere på identitet og kulturell arv som noen av de strukturene som påvirker oss. Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by er årets siste utstilling, og nå rettes søkelyset mot strukturer i språk og kommunikasjon.

I en verden som endrer seg i et rasende tempo, ser vi at språk påvirkes av møter mellom ulike kulturer og kommunikasjon på tvers av verdensdeler, bildestrømmer, kunstig intelligens og digitale fora, i likhet med politiske skifter og mer generelle endringer i samfunnet.

Med langt flere kanaler enn tidligere er kommunikasjon på mange måter enklere i dag, samtidig ser vi at kommunikasjon lett kan misforstås til det motsatte av intensjonen. Så hvordan kan vi forstå språk og dets mange former og virkninger? Og hvordan kan vi reflektere omkring språk som følge av endringer i samfunnet?

Med arbeider av Slavs and Tatars, Allyce Wood, Andrea Bakketun, Nils Norman, Sara Korshøj Christensen og Lawrence Abu Hamdan ledes de besøkende gjennom talte, gestiske, kroppslige, men også stille spor av historier. Det er en mangefasettert utforskning av kommunikasjon med poesi og lek vi møter.

Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by er både utstillingens tittel og et pangram, som er en setning som inkluderer alle bokstavene i alfabetet – ikke ulikt hvordan utstillingen forsøker å belyse flere sider av språk som fenomen. Utstillingen oppfordrer til en utvidet forståelse av språk, og til refleksjon omkring erfaringer knyttet til språk og kommunikasjon, språkets iboende kognitive verdi, og følgelig kunstens potensielle rolle i dette.

Sara Korshøj Christensens arbeider befinner seg et sted mellom lekne og skarpe satiriske refleksjoner, som også trekker veksler på hverdagslige observasjoner. Å bevege seg rundt i studioet hennes er som å tre inn i en fantastisk verden av skulpturer, miniatyrer, rekvisitter, tegninger, fabrikkmaterialer og spesiallagde verktøy. Bruk av språk er hele tiden underliggende i Christensen praksis – ikke minst med verkstitler som er en vesentlig del av selve verket og dermed åpner for flere mulige tolkninger.

I første etasje åpner to av Christensens veggarbeider utstillingen. I gullbemalt MDF ser de ved første øyekast tiltalende ut, før flere detaljer trer frem. Med sund fornuft skal land bygges er en variasjon over sitatet «Med lov skal man land bygge», fra introen til Den jyske lov. Originalsitatet er plassert på fasaden til Københavns tinghus, og står for et samfunnsideal der loven skal sikre rettferdighet, og der teksten er respektert av innbyggerne. Ved å vri om på ordene stiller Christensen spørsmål ved samfunnets skrevne lover og regler, samtidig som arbeidet refererer til det motsetningsfylte i å omskrive lover for å holde tritt med samtiden.

I arbeidet Forsiden av bagsiden II finner vi en kompleks kombinasjon av en rekke motiver som viser ulike samfunns fall, og det krever litt tid for å dekode innholdet. Imidlertid trer etter hvert flere elementer frem i overflaten, deriblant scener fra en ødelagt by, referanser til steining, bildekk som brenner med mer.

I kunstsenterets andre etasje finner vi flere arbeider av Christensen, deriblant en samling fortellende hender laget av keramikk. Christensens arbeid A-Zs – Unvoiced answers, resolutions and potential disasters tar for seg alfabetet på en uventet måte, og fremstår som en anatomisk studie av en tegnspråklig ordbok. Arbeidet består av en samling keramiske håndbevegelser i form av bokstaver fra tegnspråk, og med ansikter påmalt flere av fingrene, fremstår hendene også som et slags dukketeater. På den måten åpner arbeidet for refleksjon omkring ord – ikke bare som tekst, men også den symbolikken som ligger i kroppsspråk og gester.

I det samme rommet ser vi også Christensens nyeste arbeid Going Metal, skulpturer av malt stål. Med referanser til neonlysestetikken minner det om typisk skiltdesign vi finner i butikker og næringsliv. Tittelen er et ordspill på «going mental», i betydningen av å bli, eller føle seg, smågal. Med historier i flere lag, spiller arbeidet på betrakterens tvil i møte med mulige dobbeltbetydninger. I så måte tydeliggjøres det også hvordan språk er en konstruksjon som er basert på meninger – ingenting er hva det først utgir seg for å være: Set-up your own boundaries.

Gjennomgående ser Christensens lekne og frie tilnærming ut til å vende tilbake til det enkle i livet, som her løftes fram som noe spektakulært uten å noen gang lete etter konkrete svar eller løsninger. Med en bred praksis og en rekke medier, som readymades, tekstilapplikasjoner, performance og skulptur, forsøker Christensen å stille spørsmål ved det universelle og eksistensielle gjennom det familiære. Ofte er det også med en smått ubehagelig undertone i arbeidene, fordi for Christensen har fornøyelse et potensial for å skape pusterom for refleksjon.

Slavs and Tatars er et internasjonalt kunstnerkollektiv der medlemmene har valgt å være anonyme. Gruppen utforsker stormakters og religioners fremvekst og fall i Eurasia (en betegnelse for kontinentalområdet som inkluderer Asia, Midtøsten og Europa). Siden gruppen ble etablert i 2006, har de utviklet en karakteristisk praksis som omfatter historisk og kulturell utforskning av sosiale og politiske fenomener, der språk ikke betraktes som en samhandling, men snarere som en type teori og metode for fortolkning.

Verket Both Sides of the Tongue (English) tar utgangspunkt i Roland Barthes’ essay S/Z. Essayet er en strukturell analyse av romanen Sarrasine, skrevet av den franske forfatteren og dramatikeren Honoré de Balzac. Romanen forteller om en fransk aristokrat som forelsker seg i en italiensk operastjerne, bare for å finne ut at hun er en han, sangeren er en kastrat. Barthes’ essay hadde stor betydning for historisk litteraturkritikk, idet det utforsker koblingen mellom et tegn og dets mening, og tar for seg motsetninger som hun/han, avdekket/tildekket.

Malt på bokens omslag er de arabiske bokstavene ض’ / ‘ظ (Ḍād/Ẓāʾ), og dermed tilfører Slavs and Tatars ytterligere et lag til refleksjonen. Ẓāʾ (S) og ḍād (Z) er to av seks «spesialbokstaver» i det arabiske alfabetet, i tillegg til de 22 øvrige bokstavene arvet fra det fønikiske alfabetet. Sånn sett bærer de med seg historiske og politiske referanser til utviklingen av språket. Ẓāʾ er det mest sjeldne fonemet i arabisk, mens ḍād er en ekstremt vanlig lyd, ansett som unik for arabisk.

Lenger inn i rommet finner vi to verk fra serien Reverse Dschihad, silketrykk på polert stål med tekst på urdu og tatar. Serien henviser til El-Dschihad, en avis som ble gitt ut i Berlin annenhver uke i perioden 1915–1918. Avisen trykket informasjon om aktuelle krigshistorier, kunngjøringer fra fangeleirene, i tillegg til forskjellige bidrag fra de ulike involverte nasjonene. Målet var å påvirke muslimske krigsfanger som ble holdt fanget i en fangeleir utenfor Berlin, og påvirke dem til å gjøre opprør mot Tysklands fiender under andre verdenskrig, og da spesielt Frankrike. I tillegg til å gi disse fangene spesialbehandling som sport, halalkjøtt og en spesialbygget moske – den første i landet – bifalt Tyskland utgivelsen av avisen El-Dschihad, som propaganda for å synliggjøre sitt vennskap med islam.

Slavs and Tatars peker på hvordan vi ved å se oss tilbake lettere kan forstå samtiden, og ved å aktivt studere historien får vi et bredere forståelsesgrunnlag for dagens samfunn. Begge verkene som vises i utstillingen i Akershus Kunstsenter, er del av Slavs and Tatars verkssyklus Made in Germany, der det samtidige blandes med samplede historiske elementer. På den måten trekker de opp linjer mellom fortiden og nåtiden, og ikke minst peker de på språkets makt.

Ved å blande digitale og håndlagde prosesser i sine vevede arbeider, utforsker Allyce Wood vår forståelse av «det håndlagde». Det håndlagde refererer til et arbeid laget av menneskehender, men hva hvis vi forestiller oss at maskinene også er laget av hender? Dette perspektivet utfordrer vår tilnærming til for eksempel digitale prosesser. Som en konsekvens av dette er Woods vevpraksis lokalisert et sted mellom tradisjonelle og digitaliserte teknologier, og med installasjoner som hinter om digitale erfaringer gjenskapt i det virkelige liv, åpnes det for nye lag av mening.

Selv omtaler Wood vevnadene sine som et samarbeid mellom henne og maskinen (veven), der fokus veksler mellom materialitet og ekspressivitet. I arbeidene kan vi se endringer i trådmønsteret, og utforskning av hvordan fargene blander seg optisk i overflaten som konsekvens av hvilke tråder som er plassert ved siden av hverandre. Med arbeidene hun viser i denne utstillingen eksperimenterer Wood dessuten med en ny måte å installere på: Vevnadene overlapper hverandre, ikke ulikt hvordan man for eksempel har flere vinduer åpne på en dataskjerm samtidig, og i så måte åpnes det for flere koblinger mellom dem.

Veveprosessen som ligger bak arbeidene i de to installasjonene Arching, floating vision and alum og Parallel circles shine, through the grasp, in my eyes begynner med fotografi og bildebehandling i Photoshop, før bildematerialet oversettes til et språk bestående av pikselkoder – serier med nuller (0) og ettall (1) – et språk veven kan lese og jobbe etter. For Wood representerer disse parallelle språkprosessene en form for oversettelser av egne erfaringer fra VR («virtual reality») og RL («real life»).

I tillegg til de språklige metaforene som ligger i produksjonsprosessen, finner vi også poesi, utdrag og symboler fra flere av Woods sms-chatter i arbeidene. På den måten resirkuleres en type kommunikasjon som hun tar del i hver dag. Disse kombineres med referanser til veveteknikker, og dermed sammenlignes også hverdagslige erfaringer med de mer teknologiske.

Et toårig residencyopphold ved Gamle Rommen skole i Oslo og en dialog med biologen Peter Roessingh over lengre tid, var starten på Andrea Bakketuns prosjekt Grand Complications. Samtalen med Roessingh dreide seg blant annet om prosesser i naturen, og hvorvidt det var mulig å registrere disse ved hjelp av selvlaget sensorisk utstyr. Resultatet ble kinetiske skulpturer konstruert for å fange opp endringer i og rundt Gamle Rommen skole, som vær, vekster og årstider. Bakketuns prosjekt kan forstås som visuelle oversettelser av slike forløp som vi finner i våre omgivelser, og studiene viser en dyp fascinasjon for de mange elementene som sameksisterer her og nå.

I urmakeryrket refererer begrepet «grand complications» til klokker som har komplekse funksjoner utover det å vise tid, som tiendedels sekunder, månefaser og uendelige kalendre. Imidlertid kan ikke Bakketuns «complications» bæres på armen, i stedet hører de hjemme i stedsspesifikke rom der de åpner for at betrakteren kan bevege seg inn og observere visuelle dokumentasjoner av prosesser som pågår parallelt. For de kinetiske skulpturene vi ser i utstillingen påvirkes av variabler i og omkring Akershus Kunstsenter, som vind, lys, snø, vekst og forråtnelse. I møte med disse stadige endringene, blir vi også oppmerksomme på vår egen tilstedeværelse i den store sammenhengen.

Hyllekonstruksjonen som vi ser i Bakketuns del av utstillingen, var opprinnelig «hjernen» i Grand Complications, og her ser vi se flere ulike elementer som dokumenterer det ettårige prosjektet som fant sted i Gamle Rommen skole. I tillegg finner vi skulpturer som i nåtid prosesserer, oversetter og utvikler deler av informasjonen som hentes inn fra kunstsenterets omgivelser.

I hyllen står blant annet en laboratorieflaske fylt med en krystalliserende løsning som vil endre seg i løpet av utstillingsperioden, og et akvarium med en pumpe som aktiviseres av en skulptur utendørs, som igjen trigges av vinden. Bak hyllen ligger en stein med svimerker fra solen etter at den opprinnelig var plassert bak en krystallkule og ble  eksponert for lys, og på skjermer kan vi se direkteoverføringer fra et pinhole-kamera rettet mot himmelen som er plassert ute. I den store installasjonen finnes også korte tekster, tanker og dagboknotater fra Grand Complications.

På veggene henger tre akvareller, som er skisser Bakketun lagde forut for Grand Complications. Skissene illustrerer skulpturer for kjedereaksjoner som aldri ble realisert: Planter i vekst som på den måten skaper elektriske kretser; alger i et laboratorie-oppsett, pigger som lener seg over voksende grønnsaker for å kunne spidde dem og dermed starte forråtnelsesprosessen.

Rundt i kunstsenteret kan vi finne to kinetiske skulpturer til. Under trappen står et akvarium, som stimulerer til algevekst på ulike gjenstander funnet i området rundt kunstsenteret, mens akvariet i andre etasje inneholder den aller første livsformen på vår planet: mikroorganismer. De mikroskopiske skapningene observeres av et pinhole-kamera, som avgir en liten lyd hver gang de svømmer forbi.

Grand Complications fortoner seg som et amatøraktig, men entusiastisk laboratorium – muligens best beskrevet som en form for utforskning gjennom praksis. Med lekne og poetiske oppfinnelser observerer Bakketun ulike stedsspesifikke endringer, og som responser på våre omgivelser kan de mange skulpturene også betraktes som visualiseringer av ulike former for kommunikasjon. I motsetning til konvensjonell akademisk kunnskap, er Bakketuns oppdagelser mangfoldige og tidvis usammenhengende, men besnærende, og det er med glede vi inviterer til et nærstudie av detaljer hentet fra vår egen verden.

I kunstsenterets andre etasje blir vi møtt av Nils Normans store installasjon The Library of Fairy Tales, som inviterer publikum i alle aldre til å utforske en konstruert lekeplass formet som et annerledes bibliotek. Gjemt i elementene finner vi bøker som mange vil kjenne igjen fra egen barndom, det være seg kjente klassikere, eventyr eller sagn. Gjennom bøkenes ulike språk henvender kunstneren seg til en bredere befolkning bosatt i kommunen, og innbyr til refleksjon omkring felles kulturarv på tvers.

Normans kunstnerskap favner ulike typer utforskning, der helheten kretser rundt ideer omkring sosiale behov for kulturelle praksiser. Hvordan byrom skapes, og barns status i offentlig rom vies ekstra fokus. Likedan byutvikling og hvordan man kan legge til rette for inkluderende bruk, fremfor segregering, gjennom arkitektur og elementer som skaper aktivitet på tvers av alder og sosial tilhørighet.

Med en variert arbeidsmetode preget av samarbeid har Norman gitt sin praksis tittelen Dismal Garden. Gjennom plattformens mangefasetterte prosjekter utforsker han temaer som kretser rundt sentrale idéer om den offentlige sfæren, som lek og lekeplasser, fiendtlig arkitektur, alternativ pedagogikk og utopiske planer i forhold til offentlig rom.

I utstillingsrommet finner vi også et større veggarbeid, som illustrerer Akershus Kunstsenters kommende bygg i Lillestrøm. Men den ellers så vakre bygningen med omkringliggende park, har i Normans arbeid blitt overmannet av et utopisk og dystopisk eventyr. Ved å inkludere kunstsenterets kommende nybygg i installasjonen, refererer Norman både til litteraturens funksjoner og kulturarv, så vel som arkitekturens og byplanleggingens rolle i utvikling av identitet. Arbeidet kan også hinte vårt alles ansvar om å skape settinger og steder for møter på tvers, samt en mer kritisk tilnærming til det nye bygget der Norman peker på utopien om det kulturelle tempelet som skal favne alle.

Bøkene og fortellingene er dog et sentralt element i verket, og Norman inviterer de besøkende ikke bare til å utforske innholdet, men også til å se nærmere på forholdet til sin egen kulturelle bakgrunn og hvilken plass litteraturen har fylt. Et interessant aspekt er også at bøker vi tror er særegne for vår egen barndom, ofte dukker opp i oversatte versjoner i andre land, og slik sett kobler litteraturen på tvers. Dette aspektet utforskes videre gjennom visningsperioden, og kunstsenteret inviterer til fortellerstund for barn holdt på ulike språk. Vi oppfordrer også publikum til å ta aktivt del i installasjonen, og bruke både rommet og bøkene flittig.

I utstillingens siste rom i andre etasje, presenteres videoverket Rubber Coated Steel av Lawrence Abu Hamdan. Med utgangspunkt i en mørkere side av språket, den som angår kriminalitet og menneskerettigheter, fremstiller arbeidet en fiktiv rettsak av en reell drapssak som aldri ble offentlig anerkjent som en kriminell handling. Hendelsen fant sted i mai 2014, da to ubevæpnede palestinske tenåringer ble skutt og drept av israelske soldater på den okkuperte Vestbredden. I videoarbeidet er stemmer og lyder fjernet, og tilbake finner vi stillheten. Dermed er betrakteren overlatt til videoens mer etterforskende språk: spektrogrammer (visualiseringer av lyd) og undertekster. Menneskelig tale eller andre lyder som ikke kan høres eller som ikke er fattbare, kategoriseres av oversettere og stenografer som «[uhørbar]». Dette er stemmer som er umulig å skrive, lyder som ikke lar seg transkribere, tale som ikke utgjør en del i en historisk nedtegnelse, annet enn i sin uhørbarhet.

Mordsaken som fremstilles i Rubber Coated Steel ble aldri ført for sivil domstol, i stedet ble den offentliggjort av menneskerettighetsorganisasjonen Defence for Children International. I samarbeid med Abu Hamdan jobbet organisasjonen for å offentliggjøre en rapport som blant annet inneholdt detaljerte lydanalyser av skuddene som ble avfyrt, noe som til slutt beviste soldatenes skyld.

Selv omtaler Abu Hamdan seg som et «privat øre», et begrep som omfatter alt han gjør. Ved å undersøke lyder og «the politics of listening» (kunsten og politikken bak det å lytte), forsøker han å utlede nye versjoner av historier. I sin praksis ser han også nærmere på øyeblikk som kan hjelpe oss å forstå vår mangel på språk for å beskrive lyder, og hvilken rolle objekter kan ha i et språk vi ikke snakker. Abu Hamdans praksis innbefatter også samarbeid med menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonale aktorer, der han hjelper til med å samle inn muntlige vitnesbyrd for rettslig og historisk etterforskning.

Abu Hamdan er medlem av kunstner- og forskningskollektivet Forensic Architecture ved Goldsmiths London, hvor han også disputerte i 2017. I 2019 ble verkene Saydnaya, The Missing 19 Decibles, Earwitness Inventory / After SFX og Walled Unwalled – samlet under tittelen Earwitness Theatre – nominert til Turnerprisen, en prestisjetung pris som årlig deles ut ved Tate-museene. I forbindelse med nominasjonen, uttalte Abu Hamdan følgende:

«Jeg tror kunst har potensial til å fortelle en sannhet. Jeg tror det er en form for sannhetsproduksjon, slik som lov og rett, slik som vitenskap – men jeg tror den har sin egen måte å fortelle sannheten på. Og det er det som er mitt mål, å både postulere sannhet, men også tøye grensene for hva som utgjør et vitnesbyrd eller hva som utgjør tale.»

Utstillingen er kuratert av Martina Petrelli. 

Om kunstnerne:

Sara Korshøj Christensen (f. 1979) er utdannet fra Kunstakademiet i Oslo (BA og MA), med utveksling til Academy of Fine Arts i Wien, ved Department of Object and Sculpture. Christensen har gjort flere kunstprosjekter i offentlig rom, blant annet på oppdrag fra KORO. Christensen er også innkjøpt av Norsk kulturråd, Akershus fylkeskommune, Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur i Oslo, Stavanger Kunstmuseum, og KODE 1 (tidl. Permanenten Vestlandske Kunstindustrimuseum) i Bergen.

Allyce Wood (f. 1988, Seattle, USA) har bachelor fra Cornish College of Art (2010) og master fra KHiO, avdeling Kunst og håndverk (2018). I tillegg har hun studert ved Glasgow School of Art, Environmental Sculpture Program (2009) og hun tok fordypning i digital jacquardvev ved Universitetet i Bergen (2018). Wood har deltatt i utstillinger internasjonalt, deriblant i Pacific Northwest, Glasgow (UK), Milano (IT), Caracas (VE), og Oslo (NO). Wood har mottatt City Artist Award og 4Culture GAP Grant i Seattle.

Andrea Bakketun (f. 1983) har bachelor i Fine Art fra Gerrit Rietweld Academie i Amsterdam, og master fra Kunstakademiet i Oslo. Grand Complications på Gamle Rommen skole utviklet seg til å bli en kollektiv, interdisiplinær utforskning. I løpet av prosjektets ettårige periode inviterte Bakketun kunstnere, forfattere og forskere til å ta del og bidra med sine responser på stedet, dets historie, biomangfold og betydning. Grand Complications ved Gamle Rommen skole ble støttet av Norsk kulturråd, Oslo kommune og Billedkunstnernes vederlagsfond. For mer informasjon se  www.grandcomplications.net En spesiell takk til Peter Roessingh og Marius Håndlykken.

Fra 2008 til 2017 var Nils Norman (f. 1966) professor ved Det Kongelige Danske Kunstakademis Skoler for Arkitektur, Design og Konservering, der han ledet prosjektet «School of Walls and Space». Norman er for tiden bosatt i London og Amsterdam, mens han utvikler offentlige kunstprosjekter flere steder i Europa, deriblant på oppdrag fra Tate Britain, London; Kunsthall Aarhus, Århus; Cambridge City Council, Cambridge; München Bystyre, München. Norman fungerer også som kunstkonsulent for kunst i offentlig rom i Norrköping, Sverige. For de som er mer interessert i Normans stadig voksende visuelle bibliotek av lekeplassarkitektur, kan man sjekke www.dismalgarden.com og @dismalgarden på Instagram. En spesiell takk til Akershus Fylkesbiblioteket og Thilagawathy Sanmuganathan ved Norasonde for assistanse og utlån av bøker til installasjonen. Installasjonen ble bygget av Gamle Oslo Tre og Tekstil, og veggarbeidet ble produsert med støtte fra Allkopi Lillestrøm.

Lawrence Abu Hamdans (f. 1985) arbeider er kjøpt inn av blant annet MoMA New York, Guggenheim New York, Van Abbe Museum Eindhoven, Centre Pompidou og Tate Modern. For videoen Rubber Coated Steel ble Abu Hamdan i 2016 tildelt Nam June Paik Award i forbindelse med en utstilling ved Portikus, Frankfurt, og han vant også kortfilmprisen ved Rotterdam International Film Festival i 2017.

***

HØVDINGENS KJÆRE SQAW FÅR LITT PIZZA I MEXICO BY
—THE QUICK BROWN FOX JUMPS OVER THE LAZY DOG

Lawrence Abu Hamdan, Andrea Bakketun, Sara Korshøj Christensen, Nils Norman, Slavs and Tatars, Allyce Wood

Language shapes culture. Changing in accordance to social factors, language has variations. Leaving traces and charged with meanings, variation is not a problem—rather a feature. Hence, in an high-speed ever-changing world, how can we deepen our understanding of language —therefore, of structures of culture?

The 2019 programme at Akershus Kunstsenter presented an exhibitions’ base-thematic on structures, wishing to reflect on the mechanisms affecting choices, values, and tendencies in society—tying the past to the present, dealing with identity and cultural heritages. As the last exhibition of the year, The quick brown fox jumps over the lazy dog calls into question the structures of existing languages. The exhibited works by Slavs and Tatars, Allyce Wood, Andrea Bakketun, Nils Norman, Sara Korshøj Christensen and Lawrence Abu Hamdan guide the visitor through spoken, gestural and silent traces of (hi)stories—leading to a multifaceted investigation of communication.

The quick brown fox jumps over the lazy dog is both the exhibition title and a pangram, a sentence including all the letters of the alphabet. The exhibition encourages a revisionary understanding of language, how it is experienced, its intrinsic cognitive value—and the consequent emphasised agency of contemporary artistic creation.

Between playful and mordant reflections, Sara Korshøj Christensen’s work derives from everyday life observations. Walking around in her studio is like entering a marvellous world made of sculptures, miniatures, props, drawings, fabrics materials and custom-made tools—somehow holding a resemblance to the changing room of a theatre star, a circus’ sad clown, or perhaps the one of a bitter-sweet magician. It’s unsettling, fascinating, laid-back, refined—it makes you want to know more. The theatre spectacle here is the one of life unfolded, which the artist showlighs in wanderous, sharply critical or sarcastic ways. While questioning structures, Christensen’s use of language is ever-present in her practice. All of her work titles are integral parts of the works themselves, adding to the pieces’ narratives and understandings.

Two object reliefs in gold-painted MDF open the exhibition on the ground floor. Their aesthetic is inviting at first glance, but their reading conveys further layers. Med sund fornuft skal land bygges / With common sense land must be built is a variation on the quote “Med lov skal man land bygge” (With law shall the country be built), from the introduction to the Provincial Law of Jutland. The original quote is situated on the facade of Copenhagen’s City Court, and stands for a community ideal in which law is both respected and rightful towards its citizens. By twisting those words, Christensen questions the written rules of societies. The work finds support in the contradiction of re-writing laws in order to match present times.

Combining motifs from the fall of societies, The Front of the Back II requires to be looked at for a while in order to decode its content. Merging in one surface, elements such as a destroyed city-scape, references to stoning and car-tire fires function as a switch to the viewer once the motifs start being recognisable.

When upstairs, Christensen’s exhibition space on the first floor opens with a collection of storytelling hands. Christensen’s long-term series A-Zs spans through the alphabet in the most unexpected ways: a library of trophies, botanical gardens concealing letter-stamps, extra-long acronyms for the alphabet, and—in its most recent development—an anatomical study of a sign-language dictionary. Exhibited for the first time at Akershus Kunstsenter, A-Zs – Unvoiced answers, resolutions and potential disasters is a collection of ceramic hand gestures in the shape of sign language letters. The hands also take on a puppeteering effect, as characters and movement signages are painted on some of the fingers in action. The work invites for reflection about words, not only as text—but also in reference to body language and hand gestures’ symbolics.

Christensen’s latest series of work Going Metal presents sculptures of painted steel based on the aesthetics of neon light signs, visually resembling the design of shop- and corporate signage. The title is a word play on “going mental”, meaning to become or feel crazy. Charged with iconic baggage and multi-layered stories, the works play with the visitor’s doubt over possible double meanings, marking how language is a construction based on opinions. Nothing is what it seems at first: Set-up your own boundaries.

Christensen’s playful and free approach seems to repeatedly return to simple folds of life made spectacular, never looking for concrete answers or solutions. She attempts to question the universal and existential through the familiar with a wide praxis of mediums such as ready-made objects, fabric appliqués, performance and sculpture. Many of the works have a humorous twist, often with a slightly unpleasant undertone—as she believes amusement has the potential to create a breathing space for reflection.

Slavs and Tatars is an international, anonymous art collective devoted to researching the ascension and fall of empires and religions in Eurasia (the continental span that includes Asia, the Middle East, and Europe). The group was founded in 2006, and has developed a distinctive practice that spans the historical and cultural investigation of social and political phenomena—in which language isn’t approached as a transaction, but as a form of theory and methodology for interpretation.

The small work Both Sides of the Tongue (English), finds its starting point in Roland Barthes’ essay S/Z, a structural analysis of the novel Sarrasine, written by the French novelist and playwright Honoré de Balzac. The novel tells the history of a French aristocrat who falls in love with a star of the Italian opera only to find out she is a he, that the singer is a castrato. Barthes’ essay made a major impact on historical literary criticism, as it explores the link between a sign and its meaning, and deals with binaries of he/she, revealed/concealed.

Slavs and Tatars adds a layer to this reflection, as the Arabic letters of ض’ / ‘ظ (Ḍād/Ẓāʾ) are painted on the novel’s essay cover. Ẓāʾ (S) and ḍād (Z) are two of the six “special” letters of the Arabic alphabet added to the twenty-two inherited by Phoenician alphabet, carrying a mark of history and politics in the development of the language. Ẓāʾ is the rarest phoneme in Arabic, while ḍād is an extremely unusual sound thought to be unique to Arabic.

Further into the room are two works from the series Reverse Dschihad—screen prints in Urdu and Tatar on polished steel. The series refers to El-Dschihad, a biweekly newspaper distributed in different languages, and that was published in Berlin between 1915 and 1918. The newspaper included selected information on the current war stories, announcements from the prison camps, as well as general contributions from the individual homelands. The aim was to influence Muslim prisoners of war held at a camp outside Berlin, and have them revolt the colonial powers of the German enemy countries during WWI—most specifically, France. Along with special treatments for those prisoners including recreational games, halal meat, and a custom-built mosque (the first functioning in the country), Germany approved the publication of this newspaper as a propaganda to showing their stand with Islam.

Slavs and Tatars believe that every looking back is a step forward too, the same way in which Akershus Kunstsenter believes that we have to look at the past in order to understand the future and act in the present. All the works in the exhibition are part of Slavs and Tatars work cycle Made in Germany, which collapses the contemporary with sampled historical elements, drawing lines between the past and the present through language—a platform that can both open up or limit phenomena.

In Allyce Wood’s tapestries, digital and handmade processes are merged. Mediating on- and offline experiences, the artist codifies old and new symbols to reconfigure messages for processing new meanings. Wood’s work also investigates our understanding of “hand-made”—claiming that, as machines are also made by humans, there’s a gap in our approach towards digital processes. With such discourse, she approaches the loom as a mediator between traditional and computerised technologies, and develops installations which hint to recreating digital experiences IRL (In Real Life).

Wood speaks about her tapestries as a collaboration between herself and the (weaving) machine, and shifts focuses between materiality and expressivity. Changes of thread patterns can be observed in the works, as well as a research on optical colour-mixing as the proximity of threads creates new colour-tones. At Akershus Kunstsenter, Wood is experimenting with a new type of installation: the tapestries overlap and multiply hyperlinking between them, imitating panel-windows opening on a computer screen.

The weaving of the two exhibited installations Arching, floating vision and alum and Parallel circles shine, through the grasp, in my eyes starts with processes of photography and image treatment in Photoshop. Next, is the translation of the artist’s images in pixel-codes, series of zeros (0) and ones (1) which construct an image that the loom can read. Wood talks about those parallel language processes as translations of her VR (Virtual Reality) and RL (Real Life) space experiences. Additionally, the texts in the works include poetry, keywords and symbols from Wood’s sms chats— recycling communication and keyboard elements she touches in her everyday. Those are combined with references to weaving techniques, comparing the experience of technological spaces to the ones of life.

Andrea Bakketun’s Grand Complications project finds its starting point in the artist’s two-year long residency at the Gamle Rommen skole (the Old Rommen school) in Oslo, and the corresponding long-term dialogue between her and biologist Peter Roessingh. Leading over the course of nature, the conversations started to find some sort of practical manifestations in constructing DIY sensory equipment. Designed to detect unpredictable and subtle changes in and around the Gamle Rommen skole, those kinetic sculptures began to visually translate hidden processes in the environment—emphasising Bakketun’s fascinated observations of all coexisting things in our present.

In watch-making, “Grand Complications” refers to watches with multiple complications and functions showing movements beyond time: portable time-pieces including split-seconds, moon phases, and perpetual calendars. Bakketun’s complications are not be worn on a wrist, but rather belong to site-specific rooms—allowing the visitor to step into a visual documentation of surrounding, parallel ongoing processes. In and around Akershus Kunstsenter, variables such as wind, light, snowfall, growth and decay influence the exhibition’s kinetic sculptures. By confronting us to this ever-changing mindfulness, the artist provides the opportunity for looking at our existence through evolving time scales.

The shelf construction which we find in Bakketun’s installation used to be the brain of Grand Complications. In the shelf are a number of elements documenting the one-year long project at Gamle Rommen skole, in addition to sculptures that process, translate and develop pieces of information from the art centre’s surroundings. A lab-flask is filled with a crystallising solution, outgrowing during the exhibition’s period. In an aquarium, a pump is connected and activated by an outdoors sculpture, which in turn is activated by wind. Behind the shelf, a stone which used to be placed behind a crystal-ball bears the scortched mark from its exposure to the sun. On a black-and-white screen we see real time images from the outdoor pinhole camera which points towards the sky.

On the wall, three watercolours are artist’s sketches previous to the start of Grand Complications, illustrating chain-reaction sculptures that never came to happen: growing plants to create an electrical circuit, algae in a lab set-up, spikes leaning over growing vegetables in order to stab them and start the process of decay. The room’s video- and text-works present a compilation of thoughts, recordings and diary entries from Grand Complications’ year.

Spreading across the art centre, two more kinetic sculptures can be discovered. Below the staircase an aquarium stimulates algae growing on elements picked around the centre, while the aquarium upstairs contains the first type of life on our planet: microorganisms. Those microscopic creatures are observed by a pinhole camera which signalises their presence with a sound every time one swims pass.

Grand Complications is an enthusiastic, amateurish laboratory—maybe best described as a form of re-search through practice. Through playful and poetic inventions, Bakketun observes site-specific presences and processes. As responses to our surroundings, the sculptures can also be perceived as visualisations of a different kind of communication. In contrast to the certainties of academic knowledge, her discoveries are diverse, sometimes incoherent—yet intriguing.

On the second floor, Nils Norman’s The Library of Fairy Tales total installation invites children and adults to investigate stories and literature in a site-specific structure to be used. The constructed playground functions as a library of fairytales across cultures and in the different languages that are present in the art centre’s local surroundings. Norman’s praxis develops strands of research that satellite around ideas and issues about the social necessity for cultural practices. Much of his research investigates how city spaces are produced and the status of children in public space, with a particular interest in how urban development can facilitate an inclusive use rather than segregate—by creating shared areas dedicated to a wide range of groups, ages and activities.

Including a library of fairytales in the installation, the artist invites the visitors to take a deeper look into the relationship to their own cultural background. Some of the books can be found translated in different languages, creating familiar stories across nations, and shared understandings. Throughout the exhibition period, story-tellers invited by Akershus Kunstsenter will activate the room with free public readings of folk tales in different languages, and every day the centre’s visitors are warmly encouraged to make use of the space and its many books.

The room’s mural illustrates Akershus Kunstsenter’s new building landscape and surrounding area (opening to the public in January 2021) being taken over by an utopian / dystopian fairy-tale narrative. By including the art centre’s upcoming building rendering, Norman refers both to the functions of literature and cultural heritage as well as those of architecture and city plannings in the development of identity.

With a diverse and collaborative method of working that includes designing bridges, playgrounds, libraries, art installations and teaching, Norman gave his praxis the umbrella name Dismal Garden. Through this platform’s multifaceted projects, he researches themes revolving around the central idea of the public sphere: the Play Movement (formed social habits through recreation for adults and organised play for children), Adventure Playgrounds (spaces allowing children to design the playscape and make their own structured environment), alternative pedagogy. Further research includes defensive architecture (street furniture, barricades, anti-behaviour devices) in contrast to spaces of utopia, social organising, immigration integration and self-sustainable system initiatives.

The video Rubber Coated Steel by Lawrence Abu Hamdan is presented in the very last room of the exhibition. Taking onto a darker side of language, one investigating human rights—this work presents the fictional transcript of the trial of an actual murder case, a crime that was never publicly acknowledged as one. This incident took place in May 2014, when two unarmed Palestinian teenagers were shot and killed by Israeli soldiers in the occupied West Bank. In this work, silence dominates, as sounds and voices are removed—and the viewer has to commit to the video’s forensic languages: spectrograms (sound visualisations) and subtitles. “[inaudible]” is how transcribers and stenographers categorise a human speech or any other sound that cannot be heard or could not be made intelligible. A voice that is impossible to write, a sound that cannot be transcribed, speech that does not form part of the historical record, except in its very inaudibility. The case from Rubber Coated Steel was never presented at a civil court, but it was made public by the human rights organisation Defence for Children International—which worked with Abu Hamdan to publish a report including detailed audio analysis of the gunshots fired, ultimately proving the guilt of the soldiers.

Abu Hamdan calls himself a ‘private ear’—a term which, for him, encompasses everything he does. By investigating sounds and ‘the politics of listening’, he attempts to pull out new narratives. Abu Hamdan’s body of work also looks into moments which allows us to understand the lack of language that we have to describe sounds, and the place of objects that come in to stand for a language that we do not yet speak. As an integral part of his practice, Abu Hamdan works with human rights organisations as well as with international prosecutors to help obtain aural testimonies for legal and historical investigations. He is a member of Forensic Architecture at Goldsmiths London where he received his PhD in 2017.

In 2019, his body of work Earwitness Theatre—which includes the works Saydnaya, The Missing 19 Decibels, Earwitness Inventory / After SFX and Walled Unwalled—was nominated for the Turner Prize. In the official video documentation for the prize, Lawrence Abu Hamdan states:

«I think art has the possibility to tell a truth. I think it is a mode of truth production, just like the law, just like science—but I think it has its own way of telling the truth. And that’s really what my goal is, to both posit truth but also to push the boundaries of what constitutes testimony or what constitutes speech.»

The exhibition was curated by Martina Petrelli. 

About the artists:

Sara Korshøj Christensen (b. 1979) holds a Bachelor and a Master in Fine Arts from the Oslo National Academy of the Arts (KHiO), with an exchange at Academy of Fine Arts Vienna in the Department of Object and Sculpture. Works in public space include commissions by KORO – Public Art Norway. Among others, Christensen’s work can be found at the Arts Council Norway and in the collections of Akershus Fylkeskommune, the National Museum of Art, Architecture and Design in Oslo, Stavanger Art Museum, and the West Norway Museum of Decorative Art in Bergen.

Allyce Wood (b. 1988 Seattle, USA) received her Bachelor from Cornish College of Art in 2010 and her Master in Fine Arts from the Oslo National Academy of the Arts (KHiO) in 2018. Her education was expanded by studying abroad at the Glasgow School of Art in the Environmental Sculpture program in 2009 and by specialising in Digital Jacquard Weaving at the University of Bergen in 2018. Wood’s works have been exhibited internationally in the Pacific Northwest, Glasgow (UK), Milan (IT), Caracas (VE), and Oslo (NO). She was awarded the City Artist Award and 4Culture GAP Grant in Seattle, as well as the Diversestipend For Nyutdannede Kunstnere from the Arts Council Norway.

Andrea Bakketun (b. 1983) holds a Bachelor in Fine Arts from the Gerrit Rietveld Academie in Amsterdam and an Master of Fine Arts from the Oslo National Academy of the Arts (KHiO). Grand Complications at Gamle Rommen skole developed into a collective, trans-disciplinary research. During the project’s one-year period, Bakketun invited artists, authors, scientists and scholars to take part and contribute with their reactions to the location, its physicality, history, biodiversity and spiritual significance. Grand Complications in Gamle Rommen skole was supported by Arts Council Norway, Oslo Municipality and the Norwegian Visual Artists Fund. For more information: www.grandcomplications.net. Special thanks to Peter Roessingh and Marius Håndlykken.

From 2008 to 2017 Nils Norman (b. 1966) was Professor at the the Royal Danish Academy of Art and Design in Copenhagen, where he led the “School of Walls and Space”. He is currently based in London and Amsterdam while developing public art commissions across Europe. Current sculpture commissions include works for Tate Britain, London, UK; Kunsthal Aarhus, Aarhus, Denmark; Cambridge City Council, Cambridge UK; and Munich City Council, Munich Germany. Norman is also an external public art consultant for the city of Norrköping, Sweden. For those interested in his ever-growing image library of playground architectures, have a closer look to his website www.dismalgarden.com and social media @dismalgarden. Special thanks to Akershus Fylkesbiblioteket and Thilagawathy Sanmuganathan (Norasonde) for the consulting and loan of the books in the installation. The installation was built by Gamle Oslo Tre og Tekstil and the mural was produced with the support of Allkopi Lillestrøm.

Lawrence Abu Hamdan’s (b. 1985) works are part of collections at MoMA New York, Guggenheim New York, Van Abbe Museum Eindhoven, Centre Pompidou and Tate Modern. The video Rubber Coated Steel won the 2016 Nam June Paik Award for its exhibition at Portikus Frankfurt, and was the recipient of the short film award at the Rotterdam International Film Festival 2017.