DIGITAL FORMIDLING: Inge Ås

Her kan du oppleve «Abortrommet», som er del av utstillingen til Inge Ås, Sfinxa – Lesbisk trykk og kvinneaktivisme 1970–85. 

I «Abortrommet» kan du se flere plakater laget av Sfinxa, samt en rekke fotografier og faksimiler fra abortkampen på 1970-tallet. I tillegg vises to filmer som forteller om Hyrdebrevaksjonen i 1978 og Sitt ned-aksjonen i Stortinget i 1975, der kvinner protesterte mot datidens abortlov.

Under kan du lese mer om abortkampen, som også Inge Ås var en del av, samt se linker til de to filmene.

KAMPEN FOR SELVBESTEMT ABORT
Retten til kontroll over egen kropp, seksualitet og fødsler har vært viktige krav i mange år, og kampen for selvbestemt abort har dermed stått sentralt i kvinnebevegelsen. Den norske kvinne­ saksforkjemperen Katti Anker Møller formulerte kravet om lovlig selvbestemt abort i 1913. Den gang var abort ulovlig, og kvinner risikerte fengsel for å utføre handlingen.

«Lov om svangerskapsavbrott i visse høve» ble vedtatt i 1960, og trådte i kraft i 1964. Med loven kunne kvinner innvilges abort hvis det var fare for kvinnens liv eller helse, eller ved fare for skade på fosteret. Søknad om abort måtte forelegges en nemd med to leger som fattet vedtak i saken.

Den 4. mars 1971 aksjonerte gruppen Nyfeministene mot abortloven, med mål om en abortlov der kvinnens selvbestemmelse var sikret. Dette var starten på en bølge av aksjoner, demonstra­ sjoner, møter, bøker og leserinnlegg. I juni 1974 dannet Nyfeministene, Kvinneforbundet, Kvinne­ fronten og Norsk Kvinnesaksforening i Oslo «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort».

Høsten 1974, nærmere bestemt 31. oktober, la regjeringen fram et forslag om selvbestemt abort. Dagen før lovforslaget ble lansert, hadde «Folkeaksjonen mot selvbestemt abort» levert inn 610 000 underskrifter mot abortloven. Dette var utgangspunktet for at feminister mobiliserte til en demonstrasjon der de omringet Stortinget hånd i hånd, mens de sang og ropte slagord. Lov­ forslaget falt mot en stemme.

I juni 1975 ble loven om svangerskapsavbrudd vedtatt, og det ble åpnet for at abort også kunne innvilges av sosiale hensyn. Men abort var fortsatt ikke selvbestemt: Søknad om abort måtte fremdeles vurderes av en abortnemd, og helsepersonell kunne reservere seg mot å utføre aborter.

Våren 1977 kom et nytt lovforslag for selvbestemt abort, men også da ble det motstand, blant annet fra Den norske kirke. Året etter, våren 1978, ble loven om selvbestemt abort fram til 12. svangerskapsuke vedtatt med én stemmes overvekt i Stortinget. Alle de borgerlige partiene stemte imot.

I 2014 sendte helseminister Bent Høie ut et forslag på høring om å la fastleger reservere seg mot å henvise til abort, under forutsetning av at fastlegen i disse situasjonene kunne inngå en skriftlig avtale med en kollega som forpliktet seg til å ta imot pasienten. Forslaget resulterte i stor motstand og rundt 10–15 000 mennesker samlet seg i Oslo for 8. mars­markering.

I dag har leger reservasjonsrett og kan reservere seg mot å utføre handlinger som omhandler livets første ni måneder, som prevensjonsbruk, fosterdiagnostikk, kunstig befruktning og abort.

I 2020 er abortspørsmålet igjen en hovedsak under 8. mars­toget, med paroler som «Forsvar selvbestemt abort» og «Fjern nemndene», etter at regjeringen signaliserte at de ville innføre nemndene i saker om fosterreduksjon, til tross for at dette dreier seg om en bitteliten gruppe kvinner, ofte med fare for komplikasjoner eller der fosteret har alvorlige utviklingsavvik.

HYRDEBREVAKSJONEN 1978
Se video her. 

Den norske kirke forsøkte å påvirke lovforslaget om selvbestemt abort i 1978 ved å skrive et rundskriv (hyrdebrev) fra biskopen, som ble sendt til bispedømmets prester og menigheter. I hyrdebrevet kunne en lese at loven om fri abort var i strid med Guds ord. Brevet ble lest opp i alle landets kirker under en gudstjeneste.

I Ullern kirke var biskop Andreas Aarflot klar for å fremføre hyrdebrevet 4. juni 1978.

En gruppe aktivister fra Lesbisk Bevegelse, Nyfeministene og Brød & Roser, samt noen uorga­ niserte personer hadde blitt enige om å gå til aksjon i Ullern kirke. Blant aksjonistene var blant andre Inge Ås.

Aksjonistene hadde med seg to store bannere på 2×3 meter, rullet og brettet sammen som trekkspill og lagt ned i hver sin skulderveske. Planen var å slippe bannerne ned fra galleriet i kirken, men da aksjonistene satt på galleriet ble det klart at dette ikke var en vanlig gudstjeneste: Til stede var representanter fra regjeringen, NRK med lyskastere og filmkamera, og H.M. Kongen tok etter hvert plass i front.

Etter en kort diskusjon, ble demonstrantene likevel enige om å gjennomføre aksjonen. Da biskopen leste opp hyrdebrevet, ble bannerne sluppet ned fra galleriet, og demonstrantene begynte å rope og pipe i fløyter.

NRK Dagsrevyen dokumenterte aksjonen. Politiet ble tilkalt, alle ble arrestert og satt på glattcelle. Demonstrantene ble ilagt bot, hvorpå samtlige nektet å betale. En stor støttekonsert ble arrangert på Club­7 med politikere, kunstnere og musikere. Aksjonen endte med rettsak, der gruppen kun førte politiske vitner som snakket om hvordan kirken aldri hadde støttet kvinner i vanskelige situasjoner.

SITT-NED-AKSJONEN I STORTINGETS VANDREHALL
Se video her. 

I 1975 okkuperte en gruppe nyfeminister og kvinner fra miljøet tilknyttet Kvinnehuset vandrehallen i Stortinget. De hadde bedt om omvisning i Stortinget, og sa de var en husmor­gruppe som ønsket å se hallen. Da de kom til vandrehallen, satte de seg ned, åpnet kåpene, tok frem plakater og sang:

Vi kommer nu til Norges Ting, for fri Abort at kreve
Den nye Lov med Kompromiss vil VI ei akseptere

Vårt krav er selvbestemt Abort Og det må gjennomføres fort Vi lar oss ikke feie bort
Vi slår med knyttet Neve.

Politiet ble tilkalt, og kvinnene lot seg bære ut av Stortinget. Aksjonen fikk god presse, og det ble krevd bedre sikring av Stortinget. Demonstrantene fikk påtaleunnlatelse.