OBS! Åpent ons–lør kl. 13–17! (stengt søndag)

Visningssteder: Akershus Kunstsenter og Lillestrøm kirke.

Kunstnere:
Ida-Johanna Lundqvist, Monika Żak, The Lilithists (Itonje Søimer Guttormsen, Ingrid Eggen, Aina Villanger, Rannveig Hägg Berge, Hanna Barfod, Birgitte Larsen, Maria Grazia Di Meo, Marte Vold, Silja Espolin Johnson, Solveig Løvås), Erlend Berge, Kirsti van Hoegee, Lykourgos Porfyris, Siri Hermansen.

I utstillingen Tro, håp og kjærlighet? forenes kunstnere som kan sies å ta for seg for ulike aspekter ved tro og personlige overbevisninger i sine prosjekter – det være seg religion, overtro, ritualer eller myter. Så lenge mennesket har hatt en utviklet bevissthet, har det også eksistert fabler om liv og død. Fablene, mytene og ritualene varierer i ulike kulturer, men til felles har de fortellingene, og ikke minst visualiseringene og gjenskapelsene av mytene. Mennesket har alltid søkt etter mening innenfor det åndelige, og letingen etter svar bortenfor det rasjonelle er fortsatt en del av våre liv. I denne utstillingen prøver vi ikke å forklare eller ta stilling, men snarere åpne opp for ulike aspekter og kunstneriske refleksjoner omkring tro.

Med bakgrunn fra palliativ sykepleie og tatovering, trekkes Ida-Johanna Lundqvist (f. 1984) sitt brede kunnskapsfelt inn og gjenspeiles i kunstnerskapet, der erfaringer fra å pleie dødssyke mennesker bringes inn i installasjoner som utforsker ritualer, sorgprosesser og smerte, men også sinnsro og forsoning. Som et resultat av hennes erfaring fra medisinsk pleie, der hensikten er en omsorgsfull avslutning, står Lundqvist mellom to ulike verdener drevet av en interesse for tro på tvers av historier og kulturer.

I Lundqvists installasjon blir vi ønsket velkommen av lyden fra en hest, mens tørket halm fyller deler av gulvet, sammen med skulpturer av gamle trestokker fra en gammel brygge fra 1300-tallet. På et podium midt i rommet finner vi avstøpninger av kunstnerens kroppsdeler, og det hele kan minne om en grav. På veggen henger flere lystavler der vi kan se rester av konservert hår, sortert på en måte som bringer referanser til et biologisk laboratorium.

Hvor lite som skiller liv fra død og kroppens skjøre natur, blir også beskrevet i et eldre rim hentet fra 1800-tallet og begravelsestalen for Fröken Emerentia Pontelias begravelse i Örebro. I utstillingen er diktet risset inn i en trestamme som holdes oppe av en bylt bestående av jord, gasbind og balsameringsoljer – en sammensetning gjenstander som kan minne om noe arkaisk. I det innerste rommet møtes vi av ikonografiske tegninger – fabler om ritualer og tro – transkribert til et symbolsk og visuelt språk. Tegningene er tatovert av Lundqvist på transparente silikon-lerreter. De tatoverte oversettelsene – fra menneske til natur, fra virkelighet til drøm – utforsker mulighetene og begrensningene knyttet til menneskets kropp, og kobler dette til tro. På den måten blir symbolene, mytene og ritualene en tilnærming til livet i seg selv.

Lundqvists arbeider kan betraktes som et bilde på ønsket om noe evigvarende og konstant. De kan også minne oss på at ritualer knyttet til liv og død er noe vi bærer med oss på tvers av geografi og kultur, og at menneskets ønske om å kontrollere smerte og oppnå sinnsro alltid har vært der.

Beveger vi oss videre rundt i utstillingen, møter vi installasjonen We Might Be In Flux av Monika Żak (f. 1989). Ved siden av å være kunstner, har Żak også bakgrunn fra kognitiv nevrovitenskap, en tverrfaglig disiplin som søker å forstå hvordan hjernens struktur og funksjon påvirker våre kognitive evner og adferd, men også hvordan signaler til hjernen er opphav til ulike mentale prosesser. Żak bringer interessen for det kognitive feltet inn i sin kunstneriske praksis, og til Akershus Kunstsenter har Żak utviklet en installasjon som transformerer gallerirommet til et rødt laboratorium, der hun inviterer publikum til selv å delta.

Utgangspunktet for lysinstallasjonen er den såkalte Ganzfeld-effekten, oppdaget av psykolog Wolfgang Metzger på 1930-tallet. Ganzfeld-effekten har blitt utforsket gjennom historien i ulike eksperimenter, og ble anvendt på tidlig 1970-tallet for å utforske og teste sensorisk persepsjon. Underliggende for det parapsykologiske eksperimentet var teorien om at andre og utrolige egenskaper ved hjernen ville tre frem ved fravær av annen stimuli over lengre tid, så som synsinntrykk. Enkelte psykologer mente at man på denne måten kunne komme i kontakt med sitt indre sjelsliv på en ny måte.

Akkompagnert av et dempet lydbilde, oppfordres publikum i Żaks installasjon til å sitte ned i en lenestol og ta til seg lyset. Ser vi til kunsthistorien finner vi flere eksempler på kunstnere som har utforsket lysets effekt, men Żaks arbeider skiller seg ut i sin tilnærming til vårt sanseapparat. Besøkende inviteres til å la seg omslutte av lyd- og lysinstallasjonen. Avhengig av den enkelte betrakter og hjernens evne til å produsere visuelle eller auditive hallusinasjoner, vil det være individuelt hva den enkelte ser, hører og opplever i møte med installasjonen. Sanseinntrykkene kan for eksempel variere fra enkle synsinntrykk til mer levende lyder og bilder, og på den måten kan installasjonen fungere som en nysgjerrig tilnærming til hjernens apparat.

I andre etasje, fordelt på to rom, finner vi arbeider av Lilithistene, en kunstnergruppe initiert av filmskaper Itonje Søimer Guttormsen i 2014. Gruppen har som intensjon å utforske kollektive muligheter inspirert av, og basert på den mytologiske kvinnen Lilith. Lilith kan spores tilbake til babylonsk mytologi som videre påvirket jødisk og kristen tro. Selv om Lilith bare nevnes en gang i Det gamle testamente, ble hun en fryktet skikkelse.

I Bibelen finner vi to avsnitt som omhandler skapelsen av kvinnen, der det i 1. Mos 1. 27 står: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem». Noen vers etter begynner det på nytt: «Da lot Herren Gud en dyp søvn komme over mannen. Og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Av det ribbenet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne bort til ham.» (1. Mos 2. 21-22). Lilith kan med dette betraktes som Edens første kvinne og Adams første kone. I motsetning til Eva, som ble skapt av Adams ribbein, er det sagt at Lilith ble skapt samtidig som og fra samme leire som Adam, og derfor kan tolkes som likestilt mannen, også seksuelt. Historien forteller at Lilith ble for uregjerlig, og forlot Adam etter å ha nektet å underkaste seg ham. Hun blir fremstilt som egenrådig og sterk, og i følge myten kastet Gud henne ut av Edens hage. Gjennom denne handlingen ble Lilith dømt til å være mor for onde ånder og demoner.

Fortrengningen av Lilith som figur er utgangspunktet for prosjektet til Lilithistene, som dannet sin egen gruppe gjennom en symbolsk handling: de stod til konfirmasjon. Medlemmene bar alle på en lilithistisk kjerne, og i løpet av en seks måneder lang konfirmasjonstid, dykket kunstnerne ned i Liliths kjølvann. Arbeidet genererte 11 begreper og bevegelser, som i dag er bærebjelkene i Lilithismen: navigasjon, ildhånd, ydmykhet, summing, lyst, motstandskraft, brist, dele, biologi, vrenge og samling. I utstillingen blir vi kjent med gruppens erfaringer og aktiviteter, og utstillingen i seg selv er en del av Lilithismens virke.

Beveger vi oss ut av kunstsenteret og opp i Lillestrøm kirke, finner vi ulike arbeider av fire kunstnere: Erlend Berge, Siri Hermansen, Kirsti van Hoegee og Lykourgos Porfyris.

Fotograf Erlend Berge (f. 1984) har reist landet rundt for å dokumentere forlatte bedehus, men også det han kaller «Bedehusfolket», der vi i all hovedsak møter eldre mennesker. Fotografiene som presenteres i utstillingen er fra serien Bedehusland – Sjå, eg kjem snart! og vitner om en svunnen tid. Samtidig minner arbeidene oss om hvilken kulturarena bedehusene var, og funksjonen de hadde som samlingssteder som forente lokalsamfunnet landet over. Hva skjer med disse bygningene når de nå står for fall? Og hva gjør det med lokalsamfunnene når samlingssteder som dette blir borte? Berges prosjekt retter blikket mot et samfunn i endring, og det er med nostalgi og vemod, men også humor vi får et skråblikk på vår egen kulturhistorie.

I lydverket Borderline av Siri Hermansen (f. 1969) møter vi tre av de «store verdensreligionene» formidlet utelukkende gjennom lyd. Fragmenter av muslimsk, kristen og jødisk bønn knyttes sammen, som her veksler mellom å overlappe hverandre og etterfølge hverandre. Lydverket fyller rommet og brer seg nedover i trappen. Selv om det er tre forskjellige bønner, minnes vi også her på at tro i ytterste konsekvens handler om det samme: menneskers behov for å tro på noe større enn seg selv.

Beveger vi oss oppover i tårnet, møtes vi fotografier av Kirsti van Hoegee (f. 1975) – tilsynelatende abstrakte, før vi etter hvert oppdager at dette er motiver vi kjenner igjen, det være seg bergarter eller illustrasjoner av verdensrommet. Van Hoegee interesserer seg for naturvitenskap, og i hennes kunstnerskap utforskes universets planeter og solsystem side om side med mer konkrete stoffer som stein og bergarter. For mange står vitenskap, preget av fakta og målbar kunnskap, som en motsetning til tro og religion, erfaringer som ikke er målbare. For mange er også vitenskap en tro, noe håndfast å rette livet etter. Et annet aspekt ved Hoegees praksis er fotografiet som medium, der refleksjoner omkring sannhet er relevant. For hva blir gjengitt? Er det en riktig gjengivelse vi ser, og kan vi tro på den?

I prosjektet The Kakurlackó Order til Lykourgos Porfyris (f. 1988) er det overtro som er gjenstand for utforskning. I flere land i verden har kroppsdeler fra albinoer vært brukt, og brukes fortsatt, i heksemedisin og i ritualer knyttet til overtro. I dette prosjektet tar Porfyris for seg en annen myte som eksisterer om albinoer, der de angivelig søkte tilflukt blant munkeordener under inkvisisjonen. Det viser seg imidlertid at kun deler av prosjektet til Porfyris er basert i sannheten, mens andre deler er konstruert og oppdiktet av kunstneren selv. Med dette overlater kunstneren til betrakterne selv å finne ut av hva som er sant. Dermed peker også han på en annen vesentlig side ved tro og overtro: Hva som er sant og ikke, og hvordan vi mennesker ofte konstruerer egne «sannheter» – spesielt når det gjelder hva vi tror på.

Utstillingen er kuratert av Martina Petrelli (kunstsenteret), Rikke Komissar og Monica Holmen (Lillestrøm kirke).

Kunstnere i Akershus Kunstsenter: Ida-Johanna Lundqvist, Monika Żak, Lilithistene. Kunstnere i Lillestrøm kirke: Kirsti van Hoegee, Erlend Berge, Siri Hermansen, Lykourgos Porfyris.

 

Om kunstnerne:

Ida-Johanna Lundqvist (f. 1984) har en mastergrad fra Kungliga Konsthögskolan i Stockholm, og bachelor fra Kunstakademiet i Umeå. Hun har også deltatt i KUNO Nordic Sound Art Programme Network i Reykjavik, og har studert ved Gerlesborg School of Fine Art i Stockholm. Lundqvist har deltatt i gruppeutstillinger ved blant annet Galleri CC, Malmö (2019); Norsk Billedhoggerforening, Oslo (2019); og Low Standards Gallery, Oslo (2019). Hun har også vist en soloutstilling ved det Italienske Palasset in Växjö (2018). Lundqvists presentasjon i utstillingen Tro, håp og kjærlighet? ved Akershus Kunstsenter er den hittil største visningen av hennes prosjekter.

Monika Żak (f. 1989) er en polsk kunstner for tiden bosatt i Oslo. Żak har studert Cognitive Science ved Adam Mickiewicz University, Poznan, Polen, etterfulgt av en master i Philosophy in Cognitive Neuroscience fra Universitetet i Oslo. Overgangen fra vitenskap til kunsten springer ut av en jakt på multidisiplinære uttrykksformer, uten å gi slipp på det vitenskapelige. Installasjonen som vises i utstillingen begynte som en kunstnerisk utforskning, da hun deltok i PRAKSIS residencyprogram «A Global State of Pareidolia» (2017).

Lilithistene er en tverrfaglig kunstnergruppe etablert av filmregissør Itonje Søimer Guttormsen, som sammen med ulike kvinner står bak Lilithistene. Andre medlemmer er kunstnerne Ingrid Eggen, poet Aina Villanger, arkitekt Rannveig Hägg Berge, skuespillerne Hanna Barfod, Birgitte Larsen og Maria Grazia Di Meo, filmkunstner Marte Vold, filmprodusent Silja Espolin Johnson, og skribent og lærer Solveig Løvås. Blant nylige prosjekter er utstillingen Lilithistic Revelation og symposiet Et ribben, jeg?, Fotogalleriet, Oslo (2017). Lilithismen er også utgangspunktet for Søimer Guttormsens master «Lilithistisk metode for filmiske prosesser – en undersøkelse av filmområdet med egne nevroser som kompass» (Akademin Valand, 2017), og i Lilithistisc Lecture performance ved Feminist teologisk Salong (Gyrid Gunnes, 2017) og Nordland Film og kunsthøyskole (2018). Søimer Guttormsen tar i bruk Lilithistisk metode i arbeidet med spillefilmen Burning Man som utkommer høsten 2020 (Mer film/Andropia).

Kirsti van Hoegee (f. 1975) bor og jobber i Bergen. Van Hoegee har bachelor i fotografi, og master i kunst fra Kunsthøgskolen i Bergen. Blant soloutstillinger kan nevnes Kunsthall15, Trondheim (2019); Hi10, Skien (2019); House of Foundation, Moss (2017); Haugesund billedgalleri (2017); Archipelago, Hordaland Kunstsenter, Bergen (2016); KRAFT, Bergen (2015). Blant gruppeutstillinger er Månen, Henie Onstad Kunstsenter (2019); Planetarisk tåke, Kunsthuset Kabuso (2019); CodexNordica, CODEX Art Book Fair, San Francisco (2018); Avskygninger, Kristiansand Kunsthall (2018); Pro Tempore, Sørlandsutstillingen, Kristiansand Kunsthall (2017); Høstutstillingen, Kunstnernes Hus, Oslo (2016); Sørlandsutstillingen med mer. I 2017 ga hun ut
boken Planetarisk tåke.

Erlend Berge (f. 1984) bor og jobber i Oslo. Berge er utdannet journalist og jobber som fotojournalist i Vårt Land. I 2018 ga Berge ut boken Sjå, eg kjem snart! – Bilete frå Bedehusland der han har fotografert nedlagte bedehus rundt i hele Norge. Berge kan vise til deltakelse i flere utstillinger, deriblant Høstustillingen 2018; Trondheim dokumentarfestival; Fotografiens hus, Oslo; Dokfestivalen Fredrikstad; Nordic Light Festival of Photography, Kristiansund; The Censored Exhibition, København Fotofestival; Bomuldsfabriken Kunsthall Arendal. I 2017 vant Erlend Berge førsteprisen i Årets bilde «Åpen klasse», og i 2013 vant han tredjeprisen i Årets bilde «Klima og miljø».

Siri Hermansen (f. 1969) fullførte i 2016 sin phd fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun har master fra Ecole des Beaux-Arts i Paris (1997) og bachelor fra Parsons School of Design (1993). Hermansen har hatt separatutstillinger ved blant annet Internationales Künstlerhaus Villa Concordia, Bamberg (2016); Samisk Kunstsenter, Kautokeino (2016); Oslo Kunstforening (2013); Stenersen-museet, Oslo (2012); Tsedeka, Central House of Artists, Moskva (2008); Fondazione Cerere, Roma (2008); Hå gamle prestegård, Stavanger (2007) m.fl. Blant gruppeutstillinger kan vi nevne 14th International Seoul New Media Festival (2015); Second Autumn, Art Stations Foundation 5050, Poznan (2015); Poor Art – Rich Legacy, Museet for samtidskunst, Oslo (2015); Beyond Horizons, Beyond Horizon, Tromsø Filmfestival (2014); 1814 Revisited – The Past is Still Present, Akershus Kunstsenter (2014); 19. Sydneybiennalen (2014); The Melancholy Lover of a Vanished Space, Silverlens Gallery, Singapore (2013) m.fl.

Lykourgos Porfyris (f. 1988) bor og arbeider i Oslo. Porfyris har master fra Kunsthøgskolen i Oslo, avd. Kunstakademiet (2017) og bachelor fra Athens School of Fine Arts, dep. Fine Arts (2014). Han er også grunnlegger av plateselskapet AntiBoy, som fokuserer på musikk av skeive og feministiske kunstnere. Porfyris har deltatt i en rekke utstillinger i både Norge og Europa, deriblant ved Aten-biennalen (2018); ATOPOS CVC, Aten (2018); Winter Solstice, Oslo (2017); Performance Art Oslo (2017); The Big Draw, Akershus Kunstsenter (2016). Som kurator har han Porfyris blant annet vært ansvarlig for Antiplay Boy The Festival, Kafé Hærverk, Oslo (2018); Videoprogram for Performance Art Oslo (2016); Bad Painting, Unreliable Urban Testimonials, Beton7, Aten (2015).